En ny vinkling har blitt introdusert i debatten om Finnmarksloven, og dette har på mange måter snudd frontene i debatten. Nå dukker privatiseringsspøkelset opp, og dette spøkelset passer fint inn i valgkampens budskap for øvrig. Fra å være en kamp mot såkalt samisk ekstremisme er det tilsynelatende blitt en kamp mot markedsliberaliseringen i samfunnet. Men er dette riktig?

Jeg mener grunnlaget for disse utspillene er en misoppfatning av den planlagte identifiseringsprosessen. Denne identifiseringen er grunngitt i ILO-konvensjonens krav om at norske myndigheter skal identifisere de tradisjonelle samiske landområdene, enten samene har levd der alene eller sammen med andre folk. Behovet for en slik identifisering er desto større fordi norske myndigheter har ønsket en enhetlig forvaltning av Finnmark.

Hva er privatisering? Det hevdes av ivrige debattanter at Finnmarksloven innebærer at offentlig eiendom skal overføres til private, og at Finnmark i framtida blir et lappeteppe forvaltet av lokale nessekonger. Denne oppfatningen er ren skremselspropaganda, og bygger på gale forutsetninger. Dette fordi:

1. Staten eier ikke grunnen i Finnmark. Den norske staten har ikke kunnet dokumentere når eller på hvilken måte man tilegnet seg land og vann i Finnmark, og kan derfor ikke rettmessig påberope seg grunneierrettigheter.
2. Samiske rettigheter er kollektive rettigheter. Samiske rettigheter er grunnlaget for at Finnmarkslovsprosessen i det hele tatt ble igangsatt. Samiske rettigheter opparbeides på kollektiv, og ikke på individuell basis.
3. Identifisering av rettigheter er ikke tilkjenning av rettigheter. Eiendoms- og bruksrettighetene oppstår ikke i et vakuum, de er opparbeidet etter lang tids bruk. De kan heller ikke bli borte ved et politisk vedtak. Disse rettighetene eksisterer og man kan ikke vedta at de ikke finnes, selv om det kunne være politisk ønskelig
4. Eiendomsrettigheter er ikke det samme som adgang og forvaltning. Identifiseringsarbeidet kommer til å strekke seg over lang tid. Finnmark skal forvaltes av Sametinget og Fylkestinget i fellesskap i denne tiden. Formålet med Finnmarksloven er ikke å begrense andres adgang til naturen i Finnmark, men å sikre naturgrunnlaget for samisk framtid og Finnmarks framtid. Dette trenger både Finnmrak og samefolket.

Privatisering er ikke det rette begrepet for hva vi vil med Finnmarksloven. Den egentlige privatiseringen skjedde i 1992 da staten urettmessig solgte Finnmark til Statsskog A/S. Finnmarksloven skal sikre Finnmarksallmenningen, i tråd med hvordan Svartsskogdommen i Manndalen, Kåfjord, sikret lokalbefolkningens rettigheter i bygdeallmenningen på grunnlag av samisk bruk.

Hvis motstanderne av loven får sin vilje, så betyr ikke det at alt blir ved det gamle. Denne prosessen lar seg ikke snu! Vi kan ikke vedta oss bort fra opparbeidede rettigheter. Det samiske folket og lokalbefolkningen i Finnmark som har rettigheter vil uansett kunne fortsette prosessen gjennom rettsalene. Det er større fare for at en slik prosess fører til et uoversiktlig lappeteppe, enn det arbeidet som en identifiseringskommisjon vil gjøre.

La Finnmarkslovsprosessen gå sin gang, men i full åpenhet! Det er til beste for både samer og finnmarkinger.

Aili Keskitalo

Leder og presidentkandidat for Norske Samers Riksforbund (NSR)