Samepolitikere har i mange tiår arbeidet for en samekonvensjon. Allerede i 1986 foreslo Samerådet at det utformes en felles nordisk samekonvensjon. Grunnlaget for samenes krav om en egen samekonvensjon er at samene som et folk er delt av landegrensene, og at man skal ha mulighet til å bevare og utvikle samisk kultur, språk og samfunnsliv, uavhengig av landegrensene. For samene har det vært viktig å bevare og styrke felleskapet, for å kunne leve som et folk. En felles samekonvensjon blir ansett som et viktig verktøy for dette.  

En mange tiår lang vei

Siden 1986 har saken vært reist ved flere anledninger. Et viktig skritt i arbeidet ble tatt i 1995, da det på Nordisk Råds møte ble bestemt av Norges, Finlands og Sveriges ministere om å innlede et samarbeid i forhold til en nordisk samekonvensjon. En arbeidgruppe ble nedsatt, som hadde til oppgave å utrede behov og grunnlag for en slik konvensjon. Gruppa ferdigstilte sitt arbeid i 1998, og deres anbefaling var klar - det er viktig å arbeide videre med en nordisk samekonvensjon, det er behov og grunnlag for en slik konvensjon. 

I 2001 ble det avgjort at det skal utnevnes en ekspertgruppe for å utforme forslag til samekonvensjon. Hvert land utpekte 2 representanter, hvor av den ene ble utpekt av Sametinget. Professor dr. juris Carsten Smith har ledet ekspertgruppen.

Samekonvensjonen - et regelverk for regjeringene

Formålet er at samekonvensjonen skal bli en del av de nordiske landenes lover. Konvensjonen skal være et regelverk for regjeringenes arbeid i forhold til samene, og et grunnalag for statenes samepolitikk. Konvensjonen skal sikre samene i de nordiske landene likeverdige rettigheter, og skal være et verktøy for utvikling av det samiske samfunn over landsgrensene. 

Samekonvensjonen skal berøre alle områder i det samiske samfunnet. I følge ekspertgruppas mandat er de områder som skal kunne reguleres i en konvensjon følgende:

-         Samenes status

-         Definisjon av samebegrepet

-         Selvbestemmelse

-         Samarbeid mellom Sametingene og statene

-         Språk

-         Miljø

-         Kulturminnevern   

-         Helse        

-         Utdanning og forskning

-         Samiske næringer

-         Kultur 

-         Barn og Unge  

Av ekspertgruppens mandat fremkommer det også at konvensjonsteksten skal utarbeides mot bakgrunn av de internasjonale instrument som de respektive land er bundet av.

Store forventninger til samekonvenjsonen

Fra samisk side er det store forventinger til konvensjonen. Flere, blant andre det norske Sametingets første president og tidligere leder i FNs permanent forum for urfolk Ole Henrik Magga, har uttalt at det forventes at samekonvensjonen holder minimum samme standard som ILO-konvensjon 169.

Finland og Sverige har, i motsetning til Norge, ikke ratifisert ILO-konvensjonen. Det er fra samisk hold blitt gitt uttrykk for at man er redd for at finske og svenske myndigheter ikke vil godta samme rettighetsnivå for samene som Norge, og at dette vil kunne svekke de norske samenes rettigheter.

De nordiske regjeringene og Sametingene skal godkjenne Samekonvensjonen for at denne skal tre i kraft. Fra samene er det blitt uttalt tydelig at de forventer å få delta som likeverdig part i de mellomstatlige forhandlingene om en endelig konvensjonstekst. Blant annet fremkommer det av sameparlamentarikerkonferansens Jokkmokk-erklæring at det fra samisk side er et absolutt krav om at et konvensjonstekst ikke kan vedtas og ratifiserers uten Sametingenes tilslutning til den endelige teksten.

Etter at ekspertgruppen har overrakt sitt forlslag til nordisk samekonvensjon 16. november, vil sameministerene og sametingspresidentene drøfte hvordan arbeidet med konvensjonen skal skje videre.