Møteleder – landsmøte. Søstre og brødre i NSR:

”La os lægge bort alle muligens forekommende smaaligheter og samle os om vort store maal: ”Samernes nationale reisning”. Her er det ikke tid at tøve.”

Slik talte Elsa Laula Renberg i 1919.  Med disse ord ønsket hun å oppmuntre til samhold og samarbeid i en tid da man virkelig trengte å samle kreftene for å oppnå resultater. Kanskje er disse ordene like aktuelle i dag, slik som de sakene hun og andre samer med henne, arbeidet med. Elsa Laula Renberg var en stor forkjemper for det som i dag kalles myndiggjøring, kapasitets- og kompetansebygging. Vanskelige ord for det som er svært lett å forstå: vi må selv vite hva vi vil, og vi må selv gjøre noe med det. Hun var en forkjemper for utdanning og språk, og for samiske rettigheter. Dette er saker som er like viktige i dag, som for hundre år siden.

Vi i NSR har vist mot og tatt ansvar. Det hadde vært mye enklere, men også mye feigere å holde seg utenfor – og vært fri til å skylde på andre. Maktens problem er at noen må ha den. Vi har den, og vi akter å beholde den. Det gjør at vi ikke bare kan kritisere, vi har en del å forsvare også. Men du verden så mye vi har å være stolte av også!

Jeg er kommet hit for å takke dere. Takke for det arbeidet dere gjør og for det engasjementet dere viser. Enhver organisasjon består til syvende og sist av sine enkeltmedlemmer, og uten enkeltmedlemmene ville det ikke vært noe NSR. Jeg vet av erfaring at lokalt arbeid kan være tungt, og at man kanskje ikke er så mange som man kunne ønske i det enkelte lokallag. Men til sammen er vi så uendelig mye mer enn ingenting…

Siden 1968 har NSR arbeidet for det samiske samfunnet og kjempet mot mange stálloer og tsjuder. Jeg mener vi har lykkes med mye. Bare det å holde en organisasjon i live gjennom snart 40 år er en bragd. Og NSR er fortsatt den største og mest livskraftige samiske hovedorganisasjonen. Vi skal se det som en glede og som en utfordring at mange andre ønsker å konkurrere med oss om medlemmer, om velgere og om innflytelse. Vi vet likevel at det er vi som har vært drivkraften i den samepolitiske utviklingen, de andre følger etter etterhvert...

Selv om vi ser det positive i at flere deltar i samepolitisk debatt, så skal vi også utfordre dem til å ta sitt ansvar fullt ut. Dette gjelder spesielt de norske partiene som stiller liste til Sametingsvalgene. De har tatt på seg et dobbelt ansvar i samepolitikken. Etter vår mening både skal og bør de drive samepolitikk også i det norske politiske systemet, i de organene de selv har opprettet, kommunestyrer og fylkesting. De som deltar i sametingsvalgene vil ha et bedre faktagrunnlag enn andre partier til å fremme samepolitiske saker på lokalt nivå. Og i de fora der partipolitikken utformes, må også samepolitikken utvikles og synliggjøres. NSR vil følge med, og vi merker oss Hammerfest Arbeiderpartis forslag om å tilintetgjøre reindrifta på Kavløya. Dette er ikke et godt eksempel på deres politikk. Det skal ikke være en sovepute for norske partier at de har representasjon på Sametinget. Tvert i mot. Det skal være en forpliktelse for alle partimedlemmer, om de er samer eller nordmenn, at samepolitikken fremmes i kommunestyrer, fylkesting og på Stortinget.

En ting jeg mener at vi i NSR har lyktes veldig godt med, det er rekrutteringen. Vi har mange sterke samiske ungdommer med oss i dag. Det er viktig at de utfordrer det bestående, og er med på å løfte kulturen vår, verdiene og tradisjonene våre inn i det moderne samfunnet. Det er viktig at de ønsker å være samer. Ja, for mange er det et bevisst valg i dag. Hvis ingen ungdommer ønsker å være samer, og ser verdien i å ha et lokalt ståsted, så vil det ikke eksistere noen samer om bare to generasjoner. Våre ungdommer behersker både norsk og internasjonal ungdomskultur, men ser det ikke som en motsetning til også å være samer. De er både verdensborgere og samer, og det er fordi dere foreldre og besteforeldre har gitt dem en trygghet og en ballast som gjør dem i stand til å være bindeleddet mellom fortid og framtid.

I år vil vi i NSR til å jobbe med nettopp å styrke ungdomsarbeidet, og det betyr mye for oss at vi greier å få med oss ungdom i alle typer lokalt arbeid. Det kommer til å kreve en del av dere i lokallagene, av ungdomsutvalget, og av oss i landsstyret, men det er en investering i framtiden, som vil merkes i flere generasjoner framover!

Det gode samiske livet – samisk livskvalitet

Hva er det framtidige samiske samfunnet vi ønsker oss? Jeg ser for meg at det mangfoldet som vi selv liker å snakke om og er så stolte av - at det virkelig skal bli et pluralistisk samisk samfunn – der vi alle får lov til å være samer på den måten vi ønsker. Bo der vi vil, bruke språket vårt i alle situasjoner i livet, være en del av det samiske fellesskapet.

På dette landsmøtet skal vi behandle valgprogrammet vårt. I dette programmet prøver vi å få fram den lokale dimensjonen, den samiske ryggraden. Vi er alle en del av et lokalsamfunn, og det skal være mulig å leve og blomstre som same uansett hvor i Norge du bor. Det samiske må synliggjøres som en naturlig del av den offentlige arena. NSR vil jobbe for at det etableres samiske strukturer også der hvor kommunestyrene ikke ser hensikten med samiske bosetning og kultur. NSR vil jobbe for at de samiske lokalsamfunnene som ikke har klart å trekke til seg samiske institusjoner og kulturhus – og de samene som bor der – ikke skal bli glemt. Integrering må bli reell politikk, ikke bare festtalestoff.

Hva er det gode samiske livet? Det må bety at du skal kunne være same på den måten du ønsker. Det må bety at samiske barn får lære å bruke samisk. Får et samisk barnehagetilbud. Får gå på en skole som ikke fortier, men styrker deres samiske identitet. Det må bety at du har mulighet til å høste av naturen der du bor. Det må bety at du kan få bo og leve der du har dine røtter. Men det må også bety at du kan velge å bo i en by, og likevel være same. Du skal ha tilgang på et samisk kulturtilbud. Du skal møte et helsevesen som gir deg den omsorgen du trenger som samisk pasient. Offentlige tjenester skal tilpasses samiske brukeres behov, ikke omvendt.

Dette kan være det gode samiske livet, men det kan være så mye mer. Men når vi krever dette av samfunnet, hva kan vi kreve av oss selv? Det er vi selv som må gjøre denne jobben. Ingen kommer til å servere oss noe av dette på et fat. Av og til spør jeg meg selv om vi selv greier å være gode eksempler når det gjelder toleranse og menneskevennlighet. Jeg tror at vi fortsatt har mye å lære når det gjelder å inkludere alle i vårt samiske felleskap. Men jeg tro også at vi nå har blitt så sterke og trygge at vi kan tørre å gjøre det. La oss ikke bygge høye gjerder mellom oss og andre folkegrupper, men invitere dem med i vårt fellesskap og by på vårt overskudd. La oss også ha omsorg for de av oss som er annerledes, og ikke fordømme dem som velger å leve livet på en annen måte en flertallet av oss gjør.

Naturressursene i samiske områder – samene til gode

Men skal vi kunne bo i våre områder og leve et godt samisk liv, så må vi også ha noe å overleve på. Vi samer er så heldige at de områdene der vi bor er fulle av naturens goder, dette er dyr, planter, bær og fisk, og det er også ressurser som vi ikke nødvendigvis ser, de som befinner seg under jorden, men som kanskje er enda mer ettertraktet i et moderne samfunn. NSR mener at disse ressursene også må komme dem til gode som skal leve og bo der ressursene hentes.

Av en eller annen grunn så har den norske staten bestemt at nesten alle rikdommene i samiske områder er nasjonale ressurser. Dette skal tilhøre oss alle, forvaltes av staten og staten står fritt til å selge det til private eiere om det skulle være ønskelig. Hvordan kan det ha seg at det meste i Sør-Norge er privateid – men det som finnes i samiske områder er nasjonale ressurser? Hvorfor er det forskjell mellom hvem som kan eie det som er over og under jorda? Det finnes historiske forklaringer på hvorfor det er slik, men det betyr ikke at det er riktig eller rettferdig. Det betyr ikke at vi skal godta det.

At våre ressurser er blitt nasjonalisert, og at våre områder derfor blir økonomisk utarmet, gir behov for en særskilt politikk for nordområdene. Det snakkes om tiltakspakker, om subsidiering, og noen ganger blir vi framstilt som snyltere. Men alt dette er jo et resultat av tidligere koloniseringspolitikk, av andre verdenskrig og av at vi har mistet råderetten over naturressursene våre. NSR mener at vi som har bodd i disse områdene aldri har gitt bort eller solgt våre rettigheter til noen, og derfor fortsatt har dem. Som andre urfolk kjemper vi en stadig kamp for at statene skal anerkjenne disse rettighetene. Akkurat nå gjelder det land og vann i Finnmark. Det gjelder også fiskerirettigheter, som fiskerministeren vil privatisere for all framtid. Snart kommer det til å gjelde olje og gass i Barentshavet, det kommer til å gjelde mineraler under grunnen.

Men næringspolitikk er mye mer en rettigheter. Vi har brukt mye krefter på å bygge Sametinget og andre samiske institusjoner. Framover må vi sette flere krefter inn på å bygge det samiske sivile samfunnet, de samiske næringene og næringslivet. Disse samfunnsområdene må vi nå prioritere, og vårt samfunne trenger en ny næringspolitikk. Et eksempel på det kan være å igangsatte et verdiskapningsprogram for utmarksprodukter, slik som det er gjort for reinkjøtt.

Fra Alta-aksjonen til Finnmarksloven

Alta er et historisk sted i samepolitisk sammenheng. Det at vi arrangerer vårt landsmøte i Alta i 2005, det samme året som vi forventer at Finnmarksloven skal ferdigbehandles i Stortinget, knytter sammen samisk fortid og samisk framtid. NSR har fra stiftelsen i 1968 stått i spissen for arbeidet med samiske rettigheter. Vi hadde en sentral rolle i det kompromisset som avsluttet Alta-aksjonen i 1981. Dette gjorde vi fordi vi trodde på norske myndigheters løfter om en avklaring av samiske rettigheter. Det kan hende vi trodde at dette arbeidet skulle gå mye raskere enn det faktisk har gjort. Det kan hende vi også ble ført bak lyset da selskapet Statsskog fikk kjøpe land og vann i Finnmark. Men mye positivt har også skjedd mens vi ventet på Samerettsutvalgets utredning, og senere på Finnmarksloven.

Det er meg en stor glede at vi litt senere i kveld skal markere arbeidet med samiske rettigheter gjennom mange år, at vi skal trekke trådene mellom fortid og framtid. Vi skal hedre noen mennesker som gjorde en innsats for samiske rettigheter for mer enn tjue år siden. Deres arbeid har båret frukter, og vi håper at vi ser resultatene av dette arbeidet når Sameting og Storting i år vedtar Finnmarksloven.

I dag skal vi endelig hedre de kvinnene som okkuperte Statsminister Gro Harlem Brundtlands kontor i 1981. Det har gått mange år siden denne hendelsen, og flere av dem har dessverre rukket å gå bort. Jeg er likevel svært glad for at Máze Sámiid Searvi tok initiativ til at NSR skal hedre disse kvinnene. Dette er også en anledning til å synliggjøre alt det arbeidet samekvinner gjennom generasjoner har gjort for samisk organisering og samiske rettigheter, helt fra Elsa Laula Renberg og fram til i dag. Vi skal huske på at det ikke var noen liten beslutning for disse kvinnene, mødrene, å forlate sine familier for å delta i aksjoner som da var ganske fremmede for det samiske samfunnet. Vi blir minnet om at NSR arbeider målrettet for at samiske kvinners stemme skal høres i samepolitikken også i dag. En av disse kvinnene var bare en liten jentunge da dette skjedde, og jeg er svært glad for å se at hun har vokst opp til å bli en aktiv samepolitiker – men det er kanskje ikke så rart, med en slik historie bak seg.

Om morgenen på den dagen som senere ble vår nasjonaldag, 6.februar 1981, møtte 14 samekvinner statsministeren på hennes kontor. Kvinnene syntes ikke de hadde fått sagt alt det de hadde på hjertet og ble sittende da statsministeren forlot møtet etter en halv time. Og der satt de, til de ble hentet ut av politiet dagen etter. Etter denne hendelsen fortsatte flere av de samme kvinnene å arbeide videre for å gjøre samenes rettighetskamp internasjonalt kjent, de reiste både til paven i Roma og til FN i New York.

Alta-saken er fortsatt en milepæl i samisk historie. Den har også skapt minner for oss som var for unge til å delta, men som husker medieoppstyret – eller som bare har blitt fortalt om det. Den er en del av vår felles historie – vår felles hukommelse. I dag skal vi også hedre to andre personer som gjorde en stor innsats under Alta-aksjonen.  Disse to ressurspersonene har arbeidet for samiske rettigheter både før og etter dette. Vi skal hedre to utrettelige, fargerike personligheter, som vi håper vil være med oss i det arbeidet vi fortsatt har foran oss. Vi yngre samepolitikere trenger dem som gode rådgivere og som forbilder.

Mange har arbeidet for samiske rettigheter, og det at vi hedrer noen i dag, det betyr ikke at ikke at det ikke finnes andre som fortjener like stor heder. Vi håper at alle skal få den takken de fortjener med tiden. Vi håper at Finnmarksloven er det første skrittet på veien til en anerkjennelse av samiske rettigheter, og at vi også skal kunne ta et stort skritt mot den store forsoningen med fortiden. Vi i NSR har arbeidet lenge for å styrke samenes rett til selvbestemmelse. Dette arbeidet skjer i de enkelte land der samer bor. I tillegg deltar vi internasjonalt sammen med andre urfolk i arbeidet med å styrke urfolkenes rett til selvbestemmelse. Sett i dette perspektivet er tiden nå inne til å utvikle Sameloven i Norge til en samisk selvstyrelov. Dette vil utfordre både samene og landets myndigheter, men arbeider vi sammen i et framtidsrettet partnerskap, er jeg sikker på at vi i felleskap vil lykkes. Forhandlinger vil være et nøkkelredskap i denne sammenheng. Slik foregår det mellom urfolk og myndigheter flere steder i verden.

Vi har levd sammen med andre folkeslag i disse områdene i mange år. Selv om den offisielle fornorskningsprosessen er avsluttet, vil de samme prosessene fortsette i taushet hvis ikke samiske rettigheter anerkjennes. La oss alle arbeide sammen for at dette året, 2005, blir året der vi virkelig ser fruktene av det arbeidet som ble lagt ned for mer enn tjue år siden og fram til i dag.

Takk!