Samisk språk koster. Samisk språk er dyrt. Det er en stadig tilbakevendende påstand i en verden der all virksomhet skal måles i kroner og øre, og der bruken av offentlige midler stadig debatteres. Gjør det noe med oss samer stadig få høre hvor dyre vi er i drift? Blir det slik at vi selv begynner å stille spørsmål om samisk språk lønner seg, og om ikke det egentlig hadde vært greiest om alle bare brukte norsk, så sparte vi de pengene?

For ikke så lenge siden hadde Dagens Næringsliv et førstesideoppslag om Norges dyreste høgskole, Samisk høgskole. Selvfølgelig skal man se kritisk på også Samisk høgskoles pengebruk, og vurdere nytteverdien for samfunnet. Kandidatproduksjonen og vitenskapelig produksjon er målbare faktorer, men det handler også om kontekst. Og Samisk høgskoles nytteverdi kan ikke bare måles i en norsk kontekst. Samisk høgskole er etablert for å bidra til å løse det samiske samfunnets kompetansebehov, og gjennom høgskolens snart 25-årige historie har man produsert flere samisklærere og ressurspersoner til språkutvikling enn noen annen institusjon kan vise til i et lignende tidsspenn. Er det nok? Nei, mangelen på samiskspråklige lærere er fortsatt en av de viktigste flaskehalsene for at samiske barn får den opplæringen i og på samisk som de har rett til. Bør Samisk høgskole gjøre mer for å rekruttere studenter til utdanningsløp der samisk språk- og kulturkompetanse er nøkkelverdier, slik som lærerutdanningene og journalistutdanningen? Ja, det bør høgskolen gjøre. Søkertallene bør gi grunn til stor bekymring for både ledelsen og styret ved høgskolen.

Også på Sametinget kan samisk språk kveles i en iver etter å være en effektiv vedtaks- og saksbehandlingskvern. Ett eksempel på dette er ordningen med å gjennomføre komite- og plenumsmøter i løpet av en og samme uke, til forskjell fra den tidligere ordningen med separate møteuker. Her lot Ap seg overtale av FrPs retorikk om hvor lite effektive møter Sametinget hadde. Resultatet av denne effektiviseringen er at møteprotokoller og forslag i sin helhet ikke nødvendigvis foreligger på samisk ved plenumsmøtenes start. Representantene bruker derfor de norskspråklige sakspapirene som saksgrunnlag. Ikke overraskende har det ofte konsekvenser for hvilket språk debattene foregår på, kanskje derav kom begrepet ”Norske-tinget”.

Det er en utfordring at store deler av saksbehandlingen på Sametinget, både i administrasjonen og blant politikerne foregår på norsk. Mens de fleste behersker norsk skriftlig, så er det fortsatt sånn at veldig mange samer ikke behersker samisk skriftlig, eller muntlig for den del. Men er det ikke også slik at mange av oss som ved en viss anstrengelse kunne brukt samisk skriftlig, velger det bort? Fordi dobbeltarbeidet blir borte, alt går kjappere, grunnlagsdokumentene er som regel på norsk likevel… Ja, dessverre er det slik.

Hvilke konsekvenser har det når norsk er grunnlagsspråket for det meste av arbeidet vi gjør? Vi hevder selv at vår kultur, våre verdier og vår historie er lagret i språket, blant annet i spesielle begreper, uttrykksmåter og kommunikasjonsformer. Hvis det er slik, så har det jo en konsekvens hvilket språk man tar utgangspunkt i når man snakker om eller beskriver en problemstilling. Språket er ikke nøytralt.

I 2013, det nasjonale Språkåret, så må vi altså spørre oss om Sametinget har råd til samisk språk? Inngangen til 2013 ble markert med at tolkning i plenumsalen ble tilgjengelig også på sør- og lulesamisk, ikke bare på nordsamisk slik det har vært tidligere. Dette er et stort skritt framover. Men språket på talerstolen, uansett hvor viktig det er, er bare sluttresultatet av en lang saksbehandlingsprosess i sametingssystemet. Hvis Sametinget skal være et språklig fyrtårn, et forbilde for andre samiske institusjoner, så spiller det faktisk en rolle hva som er hovedspråket for virksomheten. Vi kan dessverre fortsatt ikke si at det er samisk.

Samisk høgskole er dyr i drift, men også dyrebar. Som tidligere ansatt på høgskolen, og som en av de dyre studentene, så vet jeg at dette er en virksomhet der samisk faktisk er hovedspråket, enten det dreier seg om undervisningen eller saksbehandlingsspråket. Alt går ikke alltid på skinner, og kritikere vil gjerne fremheve at det selvfølgelig stort sett er nordsamisk språk det dreier seg om på høgskolen. Likevel, Samisk høgskole er det språklige fyrtårnet Sametinget også bør ha som mål å være.

Utfordringen for oss politikere er selvfølgelig om Sametinget kan ta seg råd til dette? Kan vi leve med konsekvensene? Kan vi tåle at "effektiviteten" svekkes, at saker tar lenger tid og blir dyrere? At kostnadene til intern kompetanseheving økes? At krav om språkkompetanse blir viktigere ved rekruttering? Er samisk språk dyrebart nok, eller blir det bare altfor dyrt?

Les på samisk / Loga sámegillii