Kjære venner og medarbeidere i NSR, og kjære dere som følger våre landsmøteforhandlinger som gjester!

Dette er NSRs 42.landsmøte, og det er vårt valglandsmøte. Om knapt ett år, til neste høst, er det sametingsvalg igjen. Og vi skal vinne det valget. I dag skal jeg fortelle dere hvorfor. Og denne helga skal vi fortelle hverandre hvordan!

Dette blir det tredje sametingsvalget jeg gjerne vil lede og vinne sammen med dere. Vi har vunnet før, og vi kan gjøre det igjen.  Noen av dere tenker kanskje at jeg ikke har det i meg, eller at NSR som organisasjon ikke er sultne nok til å bry seg om å gjøre den innsatsen som trengs.  Til dere som tviler vil jeg si at dere tar feil, og at jeg er sikker på at dere vil være enige med meg før denne helga er omme!

Jeg forstår at noen kanskje lurer på om min helse kommer til å bli en utfordring i det politiske arbeidet framover. Til det kan jeg si at jeg ser ingen grunn til at det skal blir et problem. Selvfølgelig kan ingen  av oss kan vite hva framtiden bringer, men jeg er i ferd med å legge sykdommen bak meg, selv om jeg vil trenge oppfølging i noen år framover.  Jeg vil benytte anledningen nå til å takke for alle den omtanke og tålmodighet som dere har vist meg, spesielt gjelder dette mine nærmeste medarbeidere på sekretariatet og i NSRs og sametingsgruppas ledelse, som har tatt på seg ekstra ansvar og arbeidsoppgaver i perioder. Det har vært krevende til tider, men jeg har fått noen verdifulle erfaringer med meg, både som menneske og som politiker.

Jeg tror også at vi, NSR, er mer rede enn noen gang for å styre Sametinget. Tiden i opposisjon har gitt oss nyttige erfaringer, den har utfordret oss til nytenkning når det gjelder Sametingets rolle i det samiske samfunnet, og når det gjelder det politiske innholdet. Det har gjort oss ydmyke i forhold til hvilket stort ansvar det er å vinne og beholde den politiske tilliten. Å se maktarroganse og politisk kløneri fra utsiden har også overbevist oss om at vi kan gjøre en bedre jobb enn de som gjør det i dag.  Kjenner dere også hvordan utålmodigheten vokser i vår egen organisasjon? Det er som vi våkner etter en vinterdvale, tiner i solskinnet, strekker på oss mot sola. Ja, jeg føler vi har viljen, jeg tror vi har viljen – jeg vet vi har viljen!

Jeg kommer rett fra Kalaallit Nunaat, Grønland, fra et møte med inuittledere fra Grønland og Nord-Amerika. I flere dager har vi diskutert våre felles ambisjoner for framtida. Konklusjonen vi sitter igjen med er at uansett hvilke saker som vi mener er viktige for samene som folk, eller for inuittene som folk, så er selvbestemmelse en forutsetning for å lykkes. Dette er jo den grunnleggende tanken bak samebevegelsen og grunnleggelsen av NSR, at vi samer kan selv. Ikke alltid alene, noen ganger sammen med andre, men med oss selv i førersetet når det gjelder viktige beslutninger om vår egen framtid.

Mens jeg satt på møte i Nuuk kunne jeg lese på NRK Sápmis hjemmeside at vår hovedmotstander i valgkampen, Ap, vil stryke alt som har med selvbestemmelse å gjøre fra valgprogrammet sitt. Det er viktigere med penger og god kontakt med Regjeringen sier de.  Ap på Sametinget er tydeligvis blitt kraftig skolert av Youngstorget. Nå håper de på at ved å gjemme selvbestemmelsen under bordet så skal de løsne Schjøttens tak på pengesekken. Jeg spør dere i dag: hva ville prisen være for at dere ville gjøre noe sånt? Hva er prisen for vårt folks framtid? 100 millioner oljekroner? Eller holder det med 10 millioner?

Vanlige folk bryr seg ikke om selvbestemmelse sier Ap.

Det kan godt hende de har rett. Jeg tror heller ikke at selvbestemmelse i seg selv er så viktig for alle. Men jeg tror at mange samiske velgere bryr seg om at barna deres har et samisk barnehagetilbud, eller at de lærer samisk på skolen. At áhkku og áddjá får snakke samisk hos legen. Jeg tror de bryr seg om at man kan få støtte til duodjikurs. At bygda de bor i har et skilt som viser det samiske stedsnavnet. At det er mulig å skyte den ulven som tatt for mange rein. At de kan fiske i den elva áddjá fisket. At dattera får tilskudd til å ta over melkebruket. Alt dette er saker som Sametinget arbeider med, alle disse sakene er knyttet til at vi selv vet best hva vi trenger for å forme den samiske framtiden. Det er dette selvbestemmelse handler om.  At vi selv tar ansvar for framtiden.

Jeg tror jeg har sagt det samme i en tidligere landsmøtetale, men jeg sier det igjen: Ole Henrik Magga sa en gang til meg: veien går ikke alltid rett fram. Det hører også med til det å bli voksen, det å ta ansvar for sin egen framtid, at man noen ganger trør feil. Selvbestemmelse er en modningsprosess, en treningssak. Det er krevende, men forskjellen på oss og de andre, er at vi faktisk tror at vi kan! Nei, vi VET  at vi kan. Vi VET at vi har den kunnskapen og den viljen som trengs.

Nettopp derfor er vi de beste til å lede Sametinget. Vi har en sterk tro på samenes egen vilje og evne til å ta ansvar for vår egen framtid. Og denne viljen kjenner jeg på meg at er voksende hos oss. Derfor må vi vinne valget!

Hvordan skal vi vinne valget?  Det er det vi må drøfte denne helga og i tiden framover mot nominasjon og valg.

Vi vet mye om våre kjernevelgere. De er som dere, de er som meg...  Vi har et dypfølt engasjement for samiske saker, vi har tillit til Sametinget, vi arbeider på dugnad for en samisk organisajon. Dette er vårt eget grunnfjell. Men ikke alle velgere i Sametingets valgmanntall tenker som oss. Hvordan skal vi nå ut til dem som bare motstrebende har latt seg registrere. Som ikke føler seg helt hjemme i kofta. Eller som bor et sted der de aldri har hørt om NSR, eller som får høre hos naboen at vi er ekstremister. Hvordan skal vi nå ut til dem? Dette er koden vi ikke helt har greid å knekke. Og den må vi finne ut av om vi skal vinne valget. Vi trenger bredere støtte om vi skal vinne neste valg. Vi må greie å inkludere flere i vårt felleskap, uten at vi selger våre kjerneverdier på billigsalg. Det er en utfordring for oss som regner oss som en samepolitisk spydspiss å nå bredt nok ut til å vinne et valg!

Samepolitikken er fargerik og vital. Nye partier og organisasjoner oppstår, og vi hører at det er mange som vil endre Sametinget.  Det positive med dette er at nye grupperinger kan mobilisere velgergrupper som for eksempel vi i NSR ikke har greid å mobilisere. Vi vil også sannsynligvis trenge samarbeidspartnere på Sametinget, nye venner er alltid velkomne. Samtidig kjennes det noen ganger urettferdig å ikke få anerkjennelse for alt det arbeidet vår organisasjon har lagt ned gjennom mer en 40 år i samepolitikken. Nye grupperinger går til valg på saker vi har arbeidet med i mer enn en generasjon allerede, og de er enten helt historieløse eller så fornekter de det arbeidet som faktisk er gjort. Det beste vi kan gjøre med dette er selv å skolere våre egne i den samepolitiske historien, i NSRs historie og tradisjoner, og tiden fram mot 50-årsjubileet vårt i 2018 skal vi gjøre nettopp det!

I forslaget til prinsipp- og handlingsprogram for neste valgperiode, som er til behandling på dette landsmøtet sier vi tydelig at vi ønsker å ta større ansvar, at vi mener at det er behov for at Sametinget får større myndighet, at vi tror at vi selv, samefolket, kan ta større ansvar for politikkområder som er helt tydelig samiske, slik som samisk språk, kultur og opplæring. Det betyr ikke at vi utelukker at det finnes andre saksområder der vi bør styre selv. Språk, kultur og opplæring er så utvilsomt saker som først og fremst angår oss samer, og i svært liten grad angår andre enn oss selv. Hvorfor skulle vi ikke styre dette selv? Vet ikke vi best våre egne behov, og hva som trengs for å løse dem?

Men det er ikke alltid like lett å peke på hva som er våre interesser. Hva er samiske interesser?  Vi blir utfordret på hva som er samiske interesser, bl.a. i den saken vi skal behandle senere på dette landsmøtet, om mineralutvinning i samiske områder. Noen saker er så tydelig samiske, at det ikke er behov for å stille spørsmål ved dem. Det kan være reindrift, eller duodji, eller samisk språk. Det er vårt ansvar, det er ingen tvil om det. Men hva med arbeidsplasser? Er det en samisk sak, eller er det et saksområde vi ikke skal ta ansvar for? Er det mulig for oss å behandle selvbestemmelse som en shoppingsliste? Dette vil vi ta ansvar for, men ikke dette? Hva er konsekvensen av å behandle selvbestemmelse på denne måten. Gir ikke det anledning til de andre, for eksempel norske myndigheter, til å si at: ”Nei, sysselsettingspolitikken har dere valgt bort. Dere vil ikke være med på å ta ansvar for arbeidsmarkedet i samiske områder, dermed må dere rette dere etter den politikken vi mener det er behov for. Dermed må dere godta den industrialiseringen vi mener det er behov for av sysselsettingsårsaker.”  I mineralpolitikken møter prinsippene realpolitikken, og vi må spørre oss selv: er gevinsten for oss som samer stor nok til at vi kan la våre næringer, vår natur og våre samfunn ta risikoen? Slike vanskelige avveininger er det landsstyret nå ber landsmøtet ta stilling til.

Landsstyret ber også om tilbakemelding på saker som så utvilsomt er samiske, som ingen andre enn oss selv vil være villige til å arbeide for. ”Mun in máhte juoigat” sang Ámmun Johnskareng på 70-tallet.  Og sånn er det. Jeg kan ikke virkelig ikke joike.  Jeg er ikke spesielt flink til å synge (lávlludallat) heller, og i hvert fall ikke siden jeg fikk stemmevansker…  Joiken har tapt i vår familie, og jeg kan ikke bringe den videre til mine barn, utenom gleden ved å høre joik, og kjenne igjen joiken til nære slektninger og venner. Det er dessverre slik at denne kulturskatten, som er så nært knyttet opp til vår åndelighet, vår kulturarv, vårt felles minne, vår poesi, vår identitet og selvforståelse, vår tilhørighet til slekt og landskap, er tapt mange steder.

Det verste, syns jeg, er når ikke vi selv vil kjennes ved joiken. Vi kaller den for syndig, eller forbinder den med drukkenskap, eller enda verre: samer syns det er stygt å høre joik. Det er en stor sorg for meg å høre en sjøsame si om Kautokeino-joikemåten at den er stygg og hakkete, eller høre en Kautoværing si om en lávlalbihttá fra Unjárga at “det der er ikke ordentlig joik, bare noe fornorska greier.” Hvordan kan vi behandle våregen kulturarv på den måten, hvordan er den blitt så fremmed for oss at vi ikke lenger vil kjennes ved den.

Jeg spør dere: hvor mange av dere kan joike? Ja, rekk opp handa alle de som kan joike!

Joikearven vår er truet, derfor har vi i neste landsmøtesak foreslått luohti/vuolle/vuelie som nytt satsingsområde under Samefolkets fond. Vi er nødt til å utvikle en aktiv joikepolitikk. Det er bakgrunnen for landsstyrets forslag i den første saken vi har til behandling her på landsmøtet.  Vi mener dette er et forsømt politikkområde som Sametinget må ta fatt i, og håper landsmøtet kan være enige med oss i dette.

Kjære landsmøtedeltagere. Jeg har i denne talen til dere forsøkt å forklare hvorfor vi trenges på Sametinget. Hvorfor vi bør og må vinne det neste sametingsvalget, Hvorfor vi er de beste til å lede Sametinget.  Hvordan vi skal gjøre det er et felles ansvar. Landsstyret og ledelsen har noen forslag, men vi trenger deres tilbakemelding for å vite om vi peker i riktig retning. Dere er kalt inn til dette møtet for fortelle ledelsen om vi er på riktig vei, eller om vi må korrigere kursen litt. Dere er også kalt inn til dette møtet for å bestemme hvem dere ønsker skal lede arbeidet framover.

Kjære landsmøte. Jeg ønsker dere lykke til med landsmøteforhandlingene, og jeg er sikker på at når vi  møtes igjen til vårt 43. landsmøte, så gjør vi det som valgets vinnere.  Dere vet nå hvorfor, og sammen, sammen skal vi finne ut hvordan. Jeg ønsker oss lykke til med det arbeidet!

Takk for oppmerksomheten!