NRK Sápmi arrangerte nylig et folkemøte i Karasjok om planene for utvidelse av Anárjohka nasjonalpark. Folkemøtet viste som forventet at den lokale motstanden mot forslaget er svært stor. Etterpå ble det spurt hvorfor debatten var så ensidig? Hvor ble det av vernetilhengerne?

Kanskje svaret er så enkelt at mange av vernetilhengerne sitter på kontorene sine i Oslo eller Trondheim? Vernearbeidet er statlig initiert, ikke fra samisk hold. Det finnes lokale tilhengere av verneprosessene i Anárjohka og Goahteluoppal , men det vil være helt feil å si at disse prosessene er initiert lokalt. Det var ingen fra lokalt hold som fikk ideen at disse områdene er truet av den (lokale) bruken, og at ferdselsmulighetene derfor må begrenses.  Jeg forstår at mange aktører i reindrifta ser at vern kan bidra til sikring av beiteland mot arealinngrep, men heller ikke fra reindriftas side har man bare gode erfaringer med å drive reindrift innenfor en nasjonalpark.

Av debatten om disse nye verneområdene så kan det virke som om samer er i mot vern. Dette er selvfølgelig ikke sant. Problemet er at vi ikke har fått være med på å bestemme hvilke områder som er verneverdige, og hvorfor de skal vernes. Hvis vi skulle verne områder, så ville det kanskje vært andre områder, og med andre begrunnelser? Kanskje vi ville vernet reinbeiteområder mot vindmølleparker og kraftlinjer? Kanskje vi ville vernet Bøkfjorden i Sør-Varanger mot giftutslipp, eller indre del av Varangerfjorden mot seinotsnurpere?

Samtidig som olje- og gassproduksjonen gjør oss stadig rikere, så vil Norge kompensere miljøprofilen med naturvern og vindmøller. Dette er kanskje ikke kolonisering i ordets rette forstand – men det føles jammen sånn! Myndighetenes vern av samiske produksjonsområder, etablering av vindmølleparker i reinbeiteområder, rovdyrforvaltning, regulering av tradisjonelle næringer som sjølaksefiske og snarefangst av rype, alt dette oppleves som en form for grønn kolonisering. Storsamfunnets behov og naturforståelse legges til grunn, og samiske behov og naturbruk blir betraktet som smått og uviktig, noen ganger rett og slett som en trussel mot naturen.

I 2006 avtalte Sametinget og Miljøverndepartementet retningslinjer for hvordan verneplanarbeid skulle foregå i samiske områder. Prosessene i Anárjohka og Goahteluoppal er blant de første som gjennomføres etter disse retningslinjene. Retningslinjene ble laget for å sikre at samiske interesser ble hørt i planarbeidet. Nå får vi de første erfaringene om hvordan de fungerer i praksis. Det som bekymrer er at arbeidsutvalgene der samiske brukere er representert ikke har fått de ressursene og den tiden de trenger for å gjennomføre arbeidet de er satt til å gjøre. Sametinget sier at de pågående prosessene i Finnmark har vært ”på grensen til det forsvarlige”. Vi kan ikke godta verneprosesser som ikke er gjennomført etter de minimumskravene som retningslinjene skal sikre. Disse sakene setter standard for framtidig praktisering av retningslinjene, og det er viktig å si i fra nå. 

----------------

Sámegillii / På norsk