Tale til NSR 39. landsmøte i Bodø 22.-24.06.07

Sametingspresident Aili Keskitalo

Møteledere, landsmøtedelegater og inviterte gjester, søstre og brødre i NSR!

Det kan hende at en av årsakene til at NSR i år har lagt landsmøtet til Bodø, er at vi ønsker å fokusere på dette områdets samepolitiske utfordringer i året - og årene framfor oss. Bodø er ”hovedstaden” i Nordland fylke. Nordland fylke er ikke noen naturlig samisk region, men omfatter deler av flere samiske regioner – og flere samiske språksamfunn. Nordland er derfor et godt eksempel på hvilke utfordringer riksgrenser, fylkesgrenser og kommunegrenser gir i forhold til å sikre et godt tjenestetilbud for samene som bor i fylket. Den samiske samhørigheten, den samiske kontakten, de samiske samfunnene strekker seg like gjerne over riksgrenser, fylkesgrenser og kommunegrenser, som innenfor disse grensene. Det gir utfordringer for de som skal planlegge og koordinere – enten det er statlige, fylkeskommunale eller kommunale myndigheter, for samiske myndigheter – men kanskje først og fremst for samene i Nordland.

For ett år siden skrev Sametinget og Nordland fylkeskommune under en samarbeidsavtale, slik Sametinget har med andre fylkeskommuner. Denne samarbeidsavtalen er den yngste av alle samarbeidsavtalene, og vi ser nok fortsatt ikke den fulle effekten av dette samarbeidet. Det er mitt håp at samarbeidsavtalen skal være et bidrag til å koordinere og styrke den samiske satsningen i Nordland, og at den skal bli et synlig og viktig verktøy både for oss som skal samarbeide – men først og fremst for de samiske miljøene i Nordland. Vi trenger gode tiltak - og de må også forankres blant brukerne. Vi vet at de lokale sameforeningene er viktige arenaer for å løfte fram behovene i samiske lokalsamfunn. Det betyr at sameforeningene fortsatt vil ha en viktig rolle i samiske samfunn framover – selv om vi etter hvert har bygget – og fortsatt bygger opp institusjoner som tar på seg ansvar som frivillige har båret tidligere. Dere skal ikke føle dere overflødige. Det offentlige – og de samiske institusjonene – kan ikke fylle alle de rollene dere har tatt på dere til nå – selv om de skal fylle noen.

I løpet av de siste årene har vi tatt store skritt framover når det gjelder samiske rettigheter til land og vann.  Samiske rettigheter er blitt anerkjent i lovs form, slik som Finnmarksloven, og gjennom saksbehandlingsregler, slik som i verneplanarbeid i samiske områder.

Jeg tror at samiske organisasjoner i området sør for Finnmark må ta på seg en viktig rolle i tiden framover. I løpet av dette året vil Samerettsutvalget II legge fram sin innstilling. Dette arbeidet har vi nettopp fått informasjon om. Våre lokallag og våre medlemmer må forberede seg på denne saken – det er dere som skal legge premissene for hva NSR skal mene om forslagene som presenteres av utvalget. Vi andre i organisasjonen og på Sametinget skal bidra med vår politiske støtte, men dere vil måtte fronte saken lokalt – for det er deres innflytelse på framtidig forvaltning av områdene dere bor i det dreier seg om. Dette kan bli en spennende prosess, som jeg håper mange av dere vil engasjere dere i, og ta ansvar for.

Vi har Finnmarkslovprosessen fortsatt friskt i minne, på godt og vondt. Det var en viktig anerkjennelse av samiske rettigheter, men har krevd sitt av de som gikk i bresjen gjennom mange år. Prosessen var smertefull, på den måten at den også har avdekket holdninger til samefolket som vi skulle ønske var historie. Alt denne organisasjonen har bygget sin virksomhet på, og som ideen om et folkevalgt organ for samene også bygger på er blitt trukket i tvil. Til og med er det de som stiller spørsmål ved om vi i det hele tatt er et folk.

Hvis vi ikke er et folk, så ville alt arbeidet NSR har gjort gjennom snart 40 år, alt arbeidet Sametinget har gjort gjennom 17 år være meningsløst og forgjeves. Derfor er det vanskelig for meg å bare blåse av slike påstander. Det smerter meg. Det går rett til kjernen av det jeg er, det jeg tror på, det jeg arbeider for, og slik tror jeg det er for dere også. Men hvem bestemmer om vi er ett folk – om ikke vi selv? Er ikke dette selvbestemmelse i ytterste konsekvens? Og den avgjørelsen har blitt slått fast og gjentatt hver gang vi møtes. .

Jeg tror nok vi kan forvente mer av denne typen argumentasjon. Vi går en valgkamp i møte, der noen grupperinger vil bruke ekstreme samepolitiske standpunkter til å nå fram. Jeg er bekymret for at dette smitter over på partier vi ellers betrakter som seriøse aktører i samepolitikken. Det kan være verdt å tenke på og vurdere for alle oss som skal gå til valgurnene i september. Hvis dette er et valg for eller i mot at samfunnet og fellesskapet har et ansvar for samisk utvikling – da må vi gjennom våre stemmer gi signaler om hva vi mener.

I år feirer vi landsmøtet i byen Bodø.  Flere og flere samer er bosatt i større byer og tettsted både i og utenfor det området som tradisjonelt betraktes som samisk. Dette betyr nye utfordringer for de samiske brukerne, for oss som organisasjon, for Sametinget – og ikke minst de kommunene hvor folk bosetter seg. Er kommunene klar til å møte sine samiske borgeres behov? Er Bodø det? Her i Bodø vil man trenge samisk barnehagetilbud, samiskopplæring på skolen, Samene i Bodø vil, som alle andre steder, etterspørre en samisk møteplass.

Samisk tilflytting vil også gi nye behov på sosial og helsesiden. Allerede i dag er helse- og sosialtilbudet en utfordring. Tidligere denne uka fikk vi gjennom media høre om nok et eksempel på at helsevesenet ikke makter å ta i mot våre eldre på en forsvarlig måte. En samisktalende pasient innlagt på en spesialklinikk sørpå får tilbud om telefontolking en gang ukentlig. Hvordan kan oppegående profesjonelle helsearbeidere mene at dette er forsvarlig?

Sametingsrådet har hatt møte i Tysfjord denne uka, og i den forbindelse møtte vi en gruppe av pårørende til pasienter og andre omsorgstrengende. De beskrev sine erfaringer og bekymringer over møte med det kommunale helse- og sosialtilbudet. Jeg tolker deres beskrivelser som en dyp tillitskrise mellom samiske brukere og pårørende og de som har ansvaret for de kommunale tjenestene. Hvem har ansvaret? Hvorfor er de blinde og døve for den utrygghet og de uverdige opplevelsene som vi fikk formidlet? Hva gjør denne utryggheten og avmakten med oss, når vi og våre behov oppleves som usynlige når tjenestetilbudet skal utformes og opprettholdes.

Jeg hørte nylig om en ung mor som besøkte Hammerfest sykehus med sin datter. For å gi sin datter den tryggheten hun trengte i en uvant situasjon forklarte hun datteren på samisk hva som skulle skje. Hun opplever da at legen de besøker begynner å forklare henne viktigheten av at barnet lærer norsk. Hvordan skal vi ha tillit til et helsevesen som møter vår flerkulturelle og flerspråklige hverdag med en slik arroganse og uvitenhet?

Vi står overfor store utfordringer innenfor helse- og sosialsektoren, spesielt når det gjelder å sikre våre eldre – som bor over hele landet – også i de store byene – et tilbud som gir trygghet og verdighet i en sårbar situasjon. Et tilbud som er et velferdssamfunn verdig. Et tilbud som sikrer liv og helse. Sametinget jobber systematisk i forhold til de som sitter med det øverste politiske ansvaret – for å sikre en samisk dimensjon i den nasjonale helsepolitikken. Det finnes gode utredninger og planer som kan gi grunnlag for et likeverdig tilbud – men de må tas i bruk i den nasjonale helsepolitikken! Man må jo spørre seg om tilsynsmyndighetene makter å fange opp slike saker, har de metoder og kompetanse som fanger opp kvaliteten på tilbudet til samiske brukere. Hvor blir det av barneombudet, av pasientombudet? Trenger vi egne tilsyn eller ombud for å sikre samiske pasienters, samiske eldre og samiske barn et likeverdig og forsvarlig tilbud?

Sametinget blir møtt med store forventninger til at vi skal greie å fange opp slike saker og gripe fatt i dem. Det greier vi bare i begrenset grad, og vi har ikke alltid mulighet til å engasjere oss i enkeltsaker. En rapport fra Norut-NIBR-Finnmark fra i fjor viser at mange samer føler seg diskriminert i møte med det offentlige. Dette er store tall, som alle offentlige myndigheter bør føle et ansvar for å gripe fatt i. Sametinget må, i samarbeid med andre offentlige myndigheter gjøre mer for å kartlegge samers behov og grad av tilfredshet med offentlige tjenester. Også vi samer er medborgere, med retter og plikter i samfunnet. Vi skal gjøre vår plikt, og kreve vår rett. Vi har rett til et likeverdig tjenestetilbud, selv om våre behov kan være annerledes enn andres. Dette gjelder opplæring, språk, helse- og sosial og kulturtilbud. Det gjelder samer i by og bygd. Det handler om rettsikkerhet, om likeverd og om demokrati, viktige felles verdier i våre samfunn. Verdier som også vår organisasjon er bygget på. Verdier vi skal ha med oss i alle de sakene vi skal behandle på dette landsmøtet.

Med disse ordene ønsker jeg dere lykke til med forhandlingene på årets landsmøte.

Takk for oppmerksomheten!

Sametingspresidentens tale på samisk