Møteledere, landsmøtedelegater og inviterte gjester,

Søstre og brødre i NSR!

Det er en stor glede for meg å stå på talerstolen til NSRs landsmøte, for første gang som sametingspresident. Jeg står her fordi at så mange av dere bidro med arbeid og med gode tanker og oppmuntring både før, under og etter en hektisk valgkamp. Jeg står her fordi dere, NSRs lokallag og medlemmer, har ønsket meg hit. Jeg takker dere for innsatsen, og for den tilliten jeg har fått, og bruker mine krefter for å være den verdig. Med meg hit til landsmøtet har jeg også mange av de andre sametingsrepresentantene. Jeg er veldig stolt over den nye sametingsgruppa, og gleder meg over å kunne samarbeide med dem og med dere!

Allerede på begynnelsen av forrige år hundre ble det arrangert samiske landsmøter i Tana. Det første møtet, i 1919 i Bonakas vedtok skolepolitiske resolusjoner som jeg er sikker på at også dette landsmøtet kunne støtte. Dette området har gitt oss samiske politikere og kulturarbeidere som har satt spor etter seg. Jeg har lyst å trekke fram to av dem som allerede for nesten 100 år siden hadde visjonære tanker om en samisk skole for et samisk samfunn.

Isak Saba, tidligere stortingsrepresentant her fra Varanger, så allerede i 1906 hvordan staten førte en helhetlig fornorskningspolitikk som omfattet både landsrettigheter og skolepolitikk. Han tenkte da på jordsalgsloven, der retten til å kjøpe eller forpakte jord var knyttet til norsk språk. Per Fokstad, fra Tana, ikke mange mil herfra, presenterte i 1923 et samisk skoleprogram, der skolen skulle være tuftet på samisk grunn og være under samisk styring, der barna skulle få bruke språket sitt og ha samiske lærebøker. Er ikke dette kjente tanker, som kunne vært uttrykt fra både NSRs og Sametingets talerstol?

Landrettigheter og språklige og kulturelle rettigheter er to sider av samme sak. Det visste norske politikere og embetsmenn, siden de brukte både jordssalgsloven og internatskoler for å oppnå den samme målsetningen: at vi samer skulle bli som nordmenn.

Hvis vi skal rette opp disse hundre årene med bevisst og ubevisst fornorskning, så må vi bruke de samme verktøyene som en gang ble brukt mot oss. Vi må ta tilbake forvaltningen av våre områder og naturressurser, og vi må ta tilbake utdanningssystemet og sørge for at det tjener det samiske samfunn. Finnmarksloven og samiske læreplaner er en og samme sak.

Jeg har fått noen måneder i ledelsen av Sametinget. Akkurat disse to sakene har tatt store deler av Sametingets ressurser både før og etter at jeg tiltrådte. Store deler av Finnmarksloven trer i kraft om noen uker. Sametinget arbeider med oppfølging av loven. Snart skal  regjeringen oppnevne utvalget som skal utrede samers og andres rett til fiske utenfor Finnmarkskysten. Sametinget har store forventninger til dette arbeidet, vi forventer at det kan bidra til en anerkjennelse og lovfesting av samiske fiskerirettigheter, også utenfor Finnmark.

Det nærmer seg skoleferie. Når skolene starter opp igjen til høsten, er det med nye læreplaner. En stor skolereform, Kunnskapsløftet, er i ferd med å gjennomføres. Sametinget har arbeidet for at dette skal bli et reelt kunnskapsløft også for de samiske elevene. Det har ikke vært noen liten jobb. Som i andre samiske saker går ikke utviklingen rett fram. Det er ikke automatisk slik at grunnlaget for de nye samiske læreplanene er de tidligere planene og evalueringen av dem. Samisk innhold blir ofte ett tillegg, en ettertanke, til det norske innholdet. Den samiske skolen er fortsatt en tilpasning av den norske skolen. Det er ingen selvfølge at det samiske samfunnets kompetansebehov, eller det samiske barnets identitet er grunnlaget for hva vi tilbyr våre barn.

Denne saken er minst like viktig som retten til land og vann. Sametinget, og dermed det samiske samfunnet, har brukt store økonomiske og menneskelige ressurser på Kunnskapsløftet. Samisk læringsplakat, en viktig del av det samiske kunnskapsløftet, ble behandlet på plenum i forrige uke. Likevel ser vi at denne saken ikke løftes fram i samfunnsdebatten, verken av oss politikere eller av media? Hvorfor ikke det? Det kan ikke være fordi den ikke er viktig for samisk framtid. Det kan ikke være fordi Sametinget ikke har prioritert den. Det kan ikke være fordi den ikke angår folks hverdag. Kan det være fordi det er stor politisk enighet om målsetningene ved den samiske skolen? Kanskje media tror det ikke finnes konfliktstoff i saken? Da er de blinde for konflikten mellom storsamfunnets og det samiske samfunnets målsetninger ved den samiske skolen. Da er de blinde for makten til å definere hva som er viktig for å forme framtidens mennesker, muligheten til at vi selv skal kunne fortelle vår historie, ta tilbake alle fagene, formidle dem på våre egne premisser, på våre egne språk. Her har det vært mange kamper og omkamper med sentrale myndigheter.

Nettopp Samisk læreplan, L97S, var det store stridsemnet da Tana skulle innlemmes i forvaltningsområdet for samisk språk. De fleste av oss husker denne striden. Det kan være verdt å huske, også med siste Sametingsplenum friskt i minne, at ethvert samisk framskritt har blitt møtte med mistenkeliggjøring, med påstander om at borgerkrig vil være det neste skrittet. Våre tanker, selv om de egentlig er 100 år gamle og mer enn det, er fortsatt nye og skremmende for mange. Jeg tror på en utvidelse av det norske demokratiet og den norske rettstaten. Denne utvidelsen skal gjøre det mulig for oss å tenke og virkeliggjøre våre tanker om en samisk framtid, enten det dreier seg om retten til naturressursene eller språklige og kulturelle rettigheter.

Dette landsmøtet gir oss muligheten til å diskutere disse problemstillingene i lys av to svært aktuelle saker. Den ene er Nordisk samekonvensjon som nå er på høring. Traktaten kan løfte de nordiske statenes samepolitikk på et felles minimumsnivå. Språk, utdanning og retten til land og vann er viktige deler av dette forslaget til en bindende traktat mellom de nordiske statene.  Forslaget innenfor disse områdene går ikke nødvendigvis noe lenger enn de tankene både Isak Saba, Per Fokstad og også Elsa Laula Renberg uttrykte flere generasjoner før oss. Likevel utgjør samekonvensjonen en helhet som slår fast vår rett til selvbestemmelse og statenes plikt til positiv særbehandling. Det vil være et stort skritt framover for samefolket!

Den andre store saken er nordområdeutvikling. Områdene vi bor i blir av mange sett på som en villmark full av ressurser til fri benyttelse for alle. Men nordområdene er vårt hjem, og vi har rettigheter til både områder og ressurser. Kompetanseutvikling på våre egne premisser er viktig om vi skal kunne ta del i styringen av hvordan naturressursene best skal brukes. Jeg håper landsmøtet vil bidra til å løfte frem både samekonvensjonen og nordområdepolitikken, og gi disse sakene den oppmerksomheten de fortjener. Slik gir dere også viktige signaler, som vi som er deres folkevalgte har kommet for å høre, som vi trenger å høre. Begge disse sakene skal behandles på Sametinget til høsten.

Etter hundre år holder vi fortsatt på med det samme arbeidet. Man kan kanskje bli litt motløs over at vi ikke har kommet lenger. Samtidig er det en stor trygghet i å vite at vi fortsatt arbeider for den samme målsetningen: en felles samisk framtid.