Odd Ivar Solbakk var en av foreldrene som stod på for å sikre ungene sine det som er en selvfølgelighet i det norske samfunnet; skole og barnehage hvor ungene fikk snakke sitt hjemmespråk. - Vi var vel blant de aller første som startet opp samisk barnehage i det hele tatt. I begynnelsen var det vel en 6-7 unger forteller Odd Ivar. - Når jeg tenker tilbake på det, så var det ikke bare-bare, selv ikke i Tanadalen hvor nesten alle har samisk morsmål.

Manglet barnehagepolitikk

- Kommunen hadde vel knapt nok noen kommunal barnehagepolitikk, langt mindre noen samisk barnehagepolitikk på denne tiden. Situasjonen var egentlig vanskelig helt frem til Sametinget kom på banen. Hvert år var det en kamp for å få midler til arbeidet, man kan godt si at det var et langt lerret å bleke. Noen støttespillere har de hatt på veien. - Fylkesmannen var en stor hjelp for oss i prosessen med å starte opp barnehage. Vi fikk dispensasjon til drift av barnehagen, selv om vi manglet fagfolk.

Styreformann i 27 år

Selv har Solbakk vært styreformann i Deatnugáddi sámemánáidgárdi helt fra oppstarten, med unntak av 6 år da han bodde i Oslo. Likevel går han ikke uten videre med på å bli titulert som primus motor i arbeidet. - Engasjementet kommer vel av at jeg selv har bidratt med en jevn strøm av egne unger til barnehagen, smiler han.

I et intervju fra 1986 sier styreformann Solbakk at det er best at det offentlige driver samiske barnehager, men ikke for enhver pris: - Vi tør ikke overlate ansvar til kommunen før de har et barnehageprogram som sikrer samisk språk og kultur. Etter disse 34 årene er sameforeningen fortsatt eier av barnehagene, og planlegger også en tredje barnehage i Tana Bru. Så sier han tilslutt at det egentlig har vært en sjarmøretappe å drive barnehage all denne tiden. For oss utenforstående er det likevel nærliggende å tenke at det er en ekte samisk pionerjobb det er snakk om.