I Dagbladet forrige uke tar en av Norges fremste intellektuelle et oppgjør med samiske mødre, som et eksempel på hva som er galt i det norske samfunnet. Man kan forstå Eva Joly slik at samiske mødre tar seg betalt for å snakke med sine barn. Den prisen er for høy selv for samisk kultur konkluderer korrupsjonsjegeren.

Eva Jolys påstander er dessverre nok et eksempel på manglende kunnskaper om det samiske samfunnet i den norske offentligheten. Å påstå at samiske kvinner får økonomisk støtte for å snakke med sine barn er selvfølgelig direkte feil. Det Eva Joly henviser til er sannsynligvis et kvinnerettet tiltak innenfor reindriftsavtalen, som forhandles fram mellom Landbruksdepartementet og næringsorganisasjonen Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL). Dette tiltaket ble nylig evaluert av Agderforskning, i en rapport som var svært kritisk til tiltaket.

Tradisjonell kunnskap er ofte også uformell, udokumentert, taus kunnskap. Dette er ferdigheter og kunnskaper samiske barn, enten de har tilknytning til reindrifta eller til andre samiske næringer, ikke lærer gjennom skoleverket. I Agderforsknings evaluering blir støtten til denne tradisjonelle kunnskapsoverføringen mellom mor og barn kritisert, og det anbefales at denne type opplæring heller gis i en mer formalisert arena, som for eksempel opplæringsentre eller med undervisning på videregående skole. Til tross for at samisk skole har tatt mange skritt framover de siste ti-årene, er det langt igjen før denne typen kunnskap integreres i skolehverdagen. Derfor er denne kunnskapsoverføringen et privat fenomen, der foreldrene må ta ansvar.

Reindrifta er en næring som utøves i skjæringspunktet mellom modernitet og tradisjon. Den samiske kvinnens stilling har i nyere tid dessverre blitt marginalisert,  bl.a. som et resultat av norsk reindriftspolitikk. I Norge utgjør kvinnene 45 % av reineierne, men innehar kun 17 % av driftsenhetene. Ordningen med driftsenheter ble innført i reindrifta av staten i 1978 som en kopi av landbruket. Gjennomsnittlig eier en kvinne bare en tredjedel av det antallet rein en mann eier. Dette medfører at flesteparten av reindriftskvinnene har lønnet arbeid utenfor næringen. Disse kvinnene bidrar betydelig til opprettholdelse av reindrifta som en særegen samisk næring, men er forhindret i å delta i det daglige arbeidet. Disse forholdene gjør det nødvendig med tiltak for å styrke kvinnenes stilling i reindrifta, slik formålet med de kvinnerettede tiltakene er.

Agderforsknings skisserte alternativ kan ha noe for seg, men er dessverre milelangt fra dagens samiske virkelighet. Som et alternativ til formelle opplæringsarenaer som ikke eksisterer har man gjennom reindriftsavtalen gjort et forsøk på å støtte opp om den uformelle opplæringen som skjer innenfor familien. Dette har bl.a. gjort det mulig for yrkesaktive kvinner å ta ulønnet permisjon fra sitt arbeid, slik at de i perioder kan sette av tid til den kunnskapsoverføringen som tidligere skjedde gjennom arbeide i hverdagen. Mye kan sikkert gjøres for å forbedre og formalisere denne ordningen, og det burde være veien å gå så lenge det foreløpig ikke finnes alternativer.

Dette kvinnerettede tiltaket har en ganske begrenset målgruppe, og en spesifikk målsetning om å overføre tradisjonell kunnskap tilknyttet en samisk næring. Eva Joly omtaler tiltaket som om det gjaldt alle samiske kvinner og barn. Slike lettvinte generaliseringer er dessverre alminnelig i omtalen av samiske saker. Man kunne håpe at den siste tidens store medieinteresse for Sametingets gjøren og laden hadde hevet presisjonsnivået generelt, men det synes ikke å være tilfelle foreløpig. Man skulle tro at litt kjennskap er bedre enn ingen kjennskap, men jeg er sannelig ikke sikker...

Aili Keskitalo