Kjære tilhørere, først vil jeg takk for invitasjonen til å holde innlegg her på Naturvernforbundets barentskonferanse "Barents 2033". Jeg kommer hovedsakelig til å snakke om urfolk og rettighetsaspektet, jeg vil bruke behandlingen av Kystfiskeutvalgets innstilling som et eksempel. Jeg regner med at andre i dette fora vil ta for seg utfordringer med beredskap, giftutslipp, klimaendringer etc. Fra samisk og urfolks hold er det klart at våre kulturer primært er grunnlagt på levende ressurser på land og til vanns. Derfor er rene og sunne økosystem og rent hav viktig for opprettholdelse og beskyttelse av samisk kultur.

Sjøsamer og sjøsamisk fiske ikke anerkjent i Norge

Jeg er vokst opp i Unjárga/Nesseby, innerst inne i Varangerfjorden. Jeg anser Nesseby å være en sjøsamisk bygd. Folk har fram til nyere tid levd av kombinasjonsnæringer, fiske, jordbruk, jakt, bærplukking, og ikke minst sjølaksefiske, ofte kombinert med sesongbetont arbeid som snekring, veiarbeid, og kanskje til og med gruvearbeid her i Sør-Varanger. Selv er jeg vokst opp i en tid da det led mot avvikling av småbruket, vi hadde en liten båt og omtrent 12 vintersau. Vi spedde på til matfatet med ferskvannsfiske og bærplukking, rik var vi aldri men vi var så godt som selvforsynt og vi visste hva det var i maten vi spiste og hvor den kom i fra. Vi hadde vel det som i dag kalles kortreist mat. Nesseby er en bygd der sjøsamisk historie står sterkt, og jeg fikk overført en sterk sjøsamisk identitet, både hjemmefra og fra samfunnet rundt, denne er sterkt knyttet til utnyttelsen av ressursene i fjorden og på kysten. Det er omtrent 40 år siden.

Beskrivelsen av Nesseby er beskrivende for de fleste bygder i fjordene og langs Finnmarkskysten. I Nesseby kan vi i tillegg dokumentere 13 000 års kontinuerlig bosetting rundt kulturarvstedet Ceavccageađgi/Mortensnes. Området er preget av terrasser i terrenget, som resultat av at landet stadig hevet seg etter siste istid. Folk har alltid bodd helt nede ved sjøkanten, fordi fjorden var årsaken til at de tilbragte deler av året nettopp her, og tilgangen til de marine ressursene var god. Terrasene i terrenget representerer forskjellig tidsperioder og ett skritt i terrenget er derfor ett skritt i hundreårig historie. Fisk og marine ressurser har gjennom hele denne perioden vært en essensiell og naturlig del av kulturen – av livsgrunnlaget. Sånn var det nok også i andre bosettinger i fjorder og i langs kysten i Finnmark. Og det er dette som danner grunnlaget for rettigheter til ressursene i fjordene og langs kysten.

Rettighetsgrunnlaget

Urfolks ­– inkludert samenes – rett til land-, vann- og naturressurser, i henhold til folkeretten, er i hovedsak basert på to rettslige grunnlag, retten til kultur og til eiendoms- og bruksretten (property rights).

Urfolks rett til land, vann og naturressurser som kulturelle rettigheter kommer tydeligst til uttrykk i FNs konvensjon av 1966 om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27.  I sin oppfølging av den enstemmige innstillingen fra Kystfiskeutvalget ledet av høyesterettsjustitiarius Carsten Smith la regjeringen fram Prop. 70 L for stortingsbehandling rett før sommerferien i år. Proposisjonen har en relativt omfattende vurdering av om de presenterte lovforslag oppfyller den sjøsamiske befolkningens rettigheter gitt av FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, artikkel 27.

I de senere år har det internasjonale rettslige fokuset, angående urfolks rett til land, vann og naturressurser, skiftet fra retten til kultur til eiendoms- og bruksretten (property rights). Urfolks eiendoms- og bruksrett til land kommer blant annet til uttrykk i FNs rasediskrimineringskomités tolkning av eiendoms- og bruksbeskyttelsen i FNs rasediskrimineringskonvensjon, FNs urfolksdeklarasjon artikkel 26, men fremfor alt i en lang rekke rettssaker fra ulike internasjonale menneskerettighetsorgan samt et stort antall nasjonale dommer, der høyesterettsavgjørelsene i Selbu- og Svartskog-sakene utgjør to eksempler fra Norge. Samlet sett råder det ingen tvil om at folkeretten gir urfolks tradisjonelle bruk av land-, vann- og naturressurser opphav til eiendoms- og bruksrett, enten i form av bruks- eller eiendomsrett.

De folkerettslige bestemmelsene om urfolks eiendoms- og bruksrett skiller ikke mellom land, ismasse, salt- eller ferskvann. De områder der eiendoms- og bruksrett innehas, defineres av tradisjonell bruk, ikke av hva slags territorium det er snakk om.

Departementet ignorerer – ubegripelig nok – hele denne rettsutvikling.  Prop. 70 L (kap. 10) – som omfatter departementets vurderinger av Norges folkerettslige forpliktelser – nevner overhodet ikke eiendoms- og bruksretten.

Hvorvidt sjøsamisk historisk bruk har gitt opphav til eiendoms- eller bruksrettigheter vurderes i stedet i et annet kapittel, kap. 11 – men dette kapittelet er uttrykkelig begrenset til å fastslå hvorvidt slike rettigheter er etablert i samsvar med norsk rett. Så, etter norsk rett, er fisket i havet en allemannsrett og departementet konkluderer med at sjøsamene ikke har kunnet etablere noen bruks- eller eiendomsrett til fiske i fjorder eller i kystnære områder.

Oppfatningen i norsk rett om at ingen andre rettigheter kan foreligge til fiske i saltvann utover allemannsretten, strider åpenbart mot de folkerettslige bestemmelsene om urfolks eiendoms- og bruksrett til territorium. Som tidligere anført, omfatter dette alle områder som tradisjonelt er brukt, inklusive fjorder og kystnære områder.

Ved kun å fokusere på kulturelle rettigheter – og ignorere samenes rett til eiendoms- og bruksrett til land-, vann- og naturressurser – gir departementet i behandlingen av Kystfiskeutvalgets innstilling (Prop. 70 L) et inntrykk av at sjøsamiske rettigheter til spesifikke områder i fjorder og kystnære områder ikke har vært etablert.

Å late som at sjøsamene ikke har noen rettigheter til de områdene de tradisjonelt har brukt, er et grovt brudd på våre menneskerettigheter.

Stortingets behandling av kystfiskesaken gir et misvisende bilde av virkeligheten. Proposisjonen (Prop. 70 L) snakker om å "lovfeste" rett til fiske i fjorder og i kystnære områder. Departementet forsøker gjennom dette å gi inntrykk av at sjøsamisk rett til fiske i disse områdene forutsetter en lov. Med andre ord har sjøsamisk fiske fram til nå, i følge departementets oppfatning kun vært en form for tålt bruk. Tålt bruk er bruk som skjer med eierens tillatelse eller ved at eieren tolererer bruken. Eieren kan når som helst bestemme at bruken skal opphøre. Hvor det foreligger tillatt bruk, kan hevd ikke skje selv om bruken har pågått i veldig lang tid.

Departementets måte å argumentere i proposisjonen (Prop. 70 L) minner om den holdning Norge tidligere hadde til reindriftens rettigheter. Norge ville tidligere også klassifisere reindriften som tålt bruk. Det har siden vist seg at retten til å drive reindrift ikke følger av lov, men er en rett etablert gjennom langvarig bruk, og som gjelder uavhengig av norsk lov.

Som anført ovenfor følger det av folkeretten at det samme gjelder for de sjøsamiske rettighetene. De er også etablert på langvarig bruk, og er heller ikke avhengige av norsk lov – i motsetning til hva departementet forsøker å gi inntrykk av i sin Prop. 70 L og behandling av den enstemmige innstillingen fra Kystfiskeutvalget.

Oppfølgingen av Kystfiskeutvalgets innstilling og lovendringene gjort i sommer bygger således på gale forutsetninger og må derfor forkastes i sin helhet. I stedet må arbeidet med å sikre de sjøsamiske rettighetene og den sjøsamiske kulturen begynne forfra igjen, der Kystfiskeutvalgets enstemmige innstilling tas med i betraktning. Sjøsamiske lokalsamfunn må identifiseres og deretter må det utredes hvor de tradisjonelt har fisket. De sjøsamiske lokalsamfunn har sedvanebasert rett til disse områdene. Norge må anerkjenne at fiske i fjorder og kystnære områder gir grunnlag til bruks- og eiendomsrett til sjø, på samme måte som samisk bruk på land og i ferskvann. Kun en slik løsning gir en trygg, varig og permanent beskyttelse for de kystsamiske lokalsamfunn, deres rettigheter og den sjøsamiske kulturen. Om de sjøsamiske lokalsamfunns fiske betraktes kun som tålt bruk, slik man gjør i Prop. 70 L, er den sjøsamiske kulturen stadig sårbar for nye lovforslag, og hviler ikke på noe trygt og stabilt rettslig grunnlag. På denne bakgrunn må det også arbeides videre for større grad av lokal og regional forvaltning av fiskeriressursene for å sikre lokal og samisk innflytelse og verdiskapning.

Avslutning

Bare noen år før barentssamarbeidet ble etablert, for snart 20 år siden, ble samer og andre ved og i fjordene og ved kysten fratatt rettighetene de hadde til fiske, ved at kvoter ble innført og tildelt de som hadde et visst grunnlag fra tre foregående år. En periode da kombinasjonsnæringsutøvere innså at det var svart hav og tok betalt jobb på land for en periode, uten å vite noe om disse tre årene skulle danne grunnlag for rett til fiske for all fremtid. At den norske stat ikke anerkjenner sjøsamers og andres rett til fiske føles omtrent som om staten sier at jeg ikke finnes.

Dette blir bekrefta også i den oppdaterte forvaltningsplanen for Barentshavet fra 2011. Der det samiske omtales selvstendig kun i forhold til reiseliv, ingenting om sjøsamisk fiske, så per dette finnes vi heller ikke. Min kjappe konklusjon er at staten tåler vår bruk, men vil ikke anerkjenne urfolksrettigheter basert på 13 000 sammenhengende bruk av områdene, men vi må gjerne vises fram for turistene. Om nye 20 år, i 2033, hva er igjen av den sjøsamiske kulturen da? Vil kulturen vår bare vises fram på det sjøsamiske museet i Varangerbotn?  Om vi ikke har rettigheter til de marine ressursene som kulturen bygger på, hva er det da som skal vises fram? Bare reproduksjon av det som en gang var?

Mitt inderlige ønske er at vi ikke skal bli en del av Naturvernforbundets "konkurrerende" miljøvernorganisasjon, World Wide Fund for Nature (WWF), sin kiosk som selger bamser og dukker av utrydningstruede arter.

Takk for oppmerksomheten.

----------

Ekstern lenke: Naturvernforbundets barnetskonferanse Barents 2033

Ekstern lenke: WWF

Ekstern lenke: Várjját sámi musea / Varanger samiske museum