På Sametinget har vi i første uken i juni diskutert sjølaksefiske. De fleste representantene på Sametinget er enige om at overensstemmelsen som arbeidsutvalget gjennom rammeavtalen kom fram til, ble brutt. Dette er en stor skuffelse. NSR ønsker å påpeke at mangel på gjennomslagskraft ovenfor myndighetene forverrer situasjonen sjølaksefiskerne står ovenfor. 

Det medfører automatisk tvil om det rettsgrunnlaget som sjølaksefiskerne har er tilstrekkelig ivaretatt, og det er også et faktum at fisk er en bevegelig ressurs hvor ressursgrunnlaget varierer etter laksebestanden som påvirkes både av miljømessige faktorer, forvaltning og beskatning. Stadig strammere regulering i sjø rammer sjølaksefiskernes eksistensgrunnlag. Til tross for at Finnmarksloven gir rett til lakseplass i sjøen og at Finnmarkskommisjonens rapport for Felt 1 Stjernøya og Seiland 20. mars 2012 fastslår at lokalbefolkninga har en selvstendig rett til sjølaksefiske med grunnlag i langvarig bruk, så når hverken sjølaksefiskere (rettighetshavere) eller Sametinget fram i reguleringsarbeidet. Det svekker troen på rammeavtalen og Miljøverndepartementets vilje til å respektere partene under rammeavtalen eller den felles enighet man oppnår i den arbeidsgruppa.

Nå er det på tide at Sametinget prioriterer ressurser til å rede grunn for sterkere skyts ovenfor myndighetene, og da må vi få vurdert om videre avklaringer av rettigheter til ressursen ved sjølalskefiske er nødvendig. Det var en merkelig seanse i Sametingets plenum når diskusjonene kunne tyde på at det var stor uenighet om sjølaksefiskernes rettigheter, mens faktum er at det hersker stor enighet omkring dette. NSR mener at slike vurderinger av rettsgrunnlaget slik det nå fremkommer i lov, regelverk og forvaltning er tilstrekkelig ivaretatt når Sametinget likevel skal rapportere sjølaksefiskernes situasjon til FN og for å innarbeide urfolkshensynet i retningslinjene i den nordatlantiske laksevern organisasjonen (NASCO). Det var overraskende at posisjonen, med AP, Árja og ÅSG ikke ønsket slike avklaringer av om rettsgrunnlaget for sjølaksefiske er tilstrekkelig ivaretatt.

Det er ikke tvil om at Sametinget nå må ta en vurdering av hvorfor det selv ikke innenfor rammeavtalen og med den styrking som anerkjennelse av rettigheter i lov representerer fortsatt er slik at deltakelsen i forvaltningen av ressursen ikke fører til at rettighetshavernes interesser blir ivaretatt i tilstrekkelig grad. Det har vi politikere et stort ansvar for på Sametinget. Er det manglende politisk håndverk som fører til at lakselordenes interesser virker å ha bedre prioritet enn lokalbefolkningens og sjølaksefiskernes nødvendige fiske.