Utviklingen av mineraler er et sentralt tema i samfunnsdebatten i Finnmark, gjennom selskapene Nussir ASA og Arctic Gold AB ’s planer i Kvalsund og Kautokeino kommuner. Sentralt i debattenstår hensynet til reindriftas arealbehov, konsekvenser for miljø etter inngrep og utslipp, og nytten for lokalsamfunnet.

Regjeringen har store ambisjoner for industriutvikling i nord, og mineralutvikling står sentralt i deres strategier. Lovverket som skal regulere satsningen har dessverre mangler.  Sametinget har ikke samtykket til Mineralloven, fordi den ikke ivaretar samiske interesser godt nok. Dette medfører et uforutsigbar sak-til-sak tilnærming fra Sametinget i mineralsaker i samiske områder. Sametinget advarte mot dette på forhånd, men Regjering og Storting valgte å overhøre advarslene. Også mineralnæringen uttrykte på forhånd at de ønsket en minerallov med Sametingets aksept, for å sikre forutsigbare rammevilkår.

Debatten i Finnmark avdekker dessverre også betydelig mistillit til rammeverket for konsekvensutredninger og beslutninger. Ett eksempel på det er Nussirs søknad om utslippstillatelse i Repparfjorden.  Det er fra flere hold sådd tvil om forarbeidene gir det riktige bildet av konsekvensene for miljøet. En annen sak i Finnmark, AS Sydvarangers utslipp i Bøkfjorden i Sør-Varanger, har skapt et inntrykk av at forvaltningen er villig til å ”strekke” på miljøstandarder hvis industrien skulle ha behov for det.  I forbindelse med debatten om Arctic Gold engasjement i Kautokeino har reindrifta uttrykt skepsis til at konsekvensutredninger bestilt og betalt av industrien vil ivareta deres interesser godt nok.

I spørsmålet om lokal nytteverdi står lokalpolitikere fra Finnmark og sentrale politikere mot hverandre.  Det er ikke bare Sametinget som har krevd sikkerhet for lokal nytteverdi og verdiskapning i form av et urfolksvederlag. Også flere ordførere har tatt til orde for en avgift på gruvevirksomhet som skal tilfalle lokalsamfunnet. Erfaringer med at de såkalte “nasjonale ressursene”, enten det er mineraler eller fisk, hentes ut av fylket uten å skape verdier lokalt er ikke glemt. Skal Finnmark være mer enn en råvareleverandør, så må noe gjøres med forvaltningen av ressursene i fylket. Det er synd at ikke Sametinget og fylkets regional- og lokalpolitikere har funnet sammen i denne erkjennelsen. En større samstemthet kunne kanskje gitt bedre politiske resultater, slik som i Mineralloven, kanskje også i forhold til Kystfiskeutvalgets forslag. Går vi glipp av mulighetene for større lokal og regional innflytelse på ressursforvaltning, fordi urfolksargumentet oppfattes som truende eller uspiselig?

En Minerallov som ivaretar samiske interesser bedre, og som sikrer lokal nytteverdi, ville gitt bedre og mer forutsigbare prosesser knyttet til mineralutvikling.  Det er underlig å høre sentrale politikere uttrykke overraskelse over Kautokeino kommunestyres nei til Arctic Golds planprogram.  Kommunestyret vet dessverre, slik stortingspolitikere også burde vite, at den lokale nytteverdien ikke er sikret gjennom lovverket, men må sikres gjennom konkrete forhandlinger med mineralselskapet. Reindriftas arealbehov, lav tillit til konsekvensutredninger og usikkerhet omkring mulighetene til å få en akseptabel avtale med mineralselskapene gjør at vektskåla tipper mot et nei for flere.

Som kommunestyrerepresentant vil jeg få anledning til å behandle både denne og framtidige saker om mineralutvinning i Kautokeino. Jeg forstår skepsisen blant mange av mine kolleger i kommunestyret. Til tross for at det lovmessige regimet i Finnmark har tatt mange skritt framover siden Ole Henrik Magga stoppet Rio Tinto Zinc i Ráitevárri i 1994, så er ikke den nye Mineralloven det verktøyet for en forutsigbar utvikling av mineraler som regjeringen påstår.  Hvem skal ta regningen for dette? Mye tyder på at det er mineralselskapene som må forholde seg til kronglete politiske beslutningsprosesser med uforutsigbart utfall.

Kommunestyret i Kautokeino er splittet i om det er riktig å gå videre i vurderingene av framtidig gruvedrift i Biedjovággi. Jeg er blant dem som mener at konsekvensutredninger vil sikre kommunestyret et bedre beslutningsgrunnlag, og støtter derfor gjennomføringen av planprogrammet. Vedvarende høy arbeidsledighet i kommunen, og et uutviklet næringsliv er begrunnelsen for dette. Jeg har dessuten tillit til at lokalpolitikerne i kommunen vil ta ansvar om det skulle vise seg at konsekvensene for reindrifta eller for naturmiljøet viser seg å bli for store, eller hvis gruveselskapet ikke er villig til å forplikte seg til avtaler som sikrer lokalsamfunnet en nytteverdi utover skatteinntekter.

For mineralselskapene må det splittede kommunestyret gi signaler om at investeringer i samiske områder medfører betydelig risiko hvis de ikke er villige til å kompensere for Minerallovens mangler.  Det må Regjeringen og lovgiverne på Stortinget ta ansvaret for.  Kanskje det på sikt kan gi oss en bedre Minerallov og et forvaltningsregime med større tillit? Sånn sett er det greit å vite at mineralene på Finnmarksvidda tåler å vente, hvis det er nødvendig...