Mandag 4 juni 2012 kunne blitt en merkedag i den sjøsamiske historien, det var den dagen Stortinget i Norge skulle rette opp den uretten som er begått mot den sjøsamiske befolkningen. Dessverre ble denne dagen nok en sørgedag for sjøsamene. Etter et slikt vedtak gir dette gjerne tid for refleksjoner og følelser.  Her hadde man en historisk sjanse til å si at sjøsamene er likeverdige og med like rettigheter som andre folk. Jeg tror at i likhet med meg selv, en enkel sjøsame fra Birtavarre føler mange av oss sjøsamer seg sviktet. Det er vanskelig å beskrive den følelsen det er å føle seg sviktet av en samlet regjering og av Storting i dette landet Når du sammen med mange andre har brukt store deler av ditt liv for å kjempe for sjøsamenes sak, er skuffelsen til å ta og føle på, og du vet ikke helt hvordan du skal få uttrykt din skuffelse. Følelsen av å markere skuffelsen mer enn bare verbalt og skriftlig kommer dypt inne fra hjerterota. Den sterke følelsen av å være sviktet gjør at du ønsker at også andre skal kunne se din skuffelse. Mange tanker svirrer rundt hvordan man kan markere denne skuffelsen. Tanker som å ta på seg et sort sørgebånd når jeg entrer Sametingets talerstol, men det blir slått fra seg av respekt for de som er gått bort. Kanskje kunne man sanket sammen alle restene av alle de båtene som ble «kastet» på land rundt 1990, dratt til Stortinget og dumpet disse, det hadde blitt litt av en haug av vrakgods. Men man innser fort at dette hadde nok vært en flott markering, men vanskelig å gjennomføre all den tid havet slår kul på seg, som man sier blant fiskerne. Det er vanskelig å slåss for sjøsamiske fiskerettigheter når havet er fullt av torsk.

Nei, det blir vel til at jeg tar den gamle lettbåten som etter hvert har sett bedre dager, lettbåten som bestefar fant rekanes ute på Lyngenfjorden det året jeg ble født og som jeg fikk i fødselsgave. Det er jo snart Sankt-hans, så det blir vel et flott sankthansbål.

Det er alltid godt å se inn i varmen å la tankene flyte, kjenne lukta av tjære og sjø som etter hvert som flammene fortærer den siste gjenværende båten i slekta som har vært på lofotfiske og på Finnmarka, hengende etter skøyta til bestefar.

Da skal jeg sende mine tanker av takknemlighet til de som har stått på for sjøsamenes rettigheter. Jeg vil i mine tanker takke kystfiskeutvalget med samtlige medlemmer som brakte tilbake håpet om permanente lys i husan langs fjordan. Takknemlighet går til alle til de enkeltpersoner, grupper, organisasjoner som Bivdi og andre som har brukt av sin tid og ressurser på kampen. Ikke minst vil tankene av takknemlighet gå til min egen organisasjon, Norske Samers Riksforbund (NSR), som fra første resolusjon frem til denne dag har stått for en stø kurs i forhold til sjøsamiske rettigheter i kraftig motvind i et alltid stormfullt hav.

Det er da jeg forhåpentligvis også kan sende en takk til sametingsrådet og sametingspresidenten som da har sagt ja til å bli med oss videre på seilasen for å ta saken om sjøsamiske historiske rettigheter videre i rettssystemet, nasjonalt og internasjonalt, omså hele veien om nødvendig, når regjering og Storting ha sviktet. For det tungt å føle seg sviktet, men det er tyngre å føle seg sviktet av sine egne.

Til slutt, vil jeg, når bålet har brent ned og glørne ligger der som «hilla», som vi sier på samisk, de glørne som kjennetegnes med at de plutselig kan flamme opp igjen, da vil jeg gå i fjorfiskebåten etter bestefar og gjøre nå avdøde fjordfisker Aksel Trollvik sine ord til mine, da han sendte brev til myndighetene etter at han var blitt nekt å fiske: «Norske myndigheter kan si og gjøre hva se vil, men jeg akter å fiske som før.