Det var en gledens dag da Kystfiskeutvalget la frem en enstemmig innstilling med gode forslag om løsninger hvor den historiske retten til fiske endelig skulle anerkjennes. Det har gått over tre år og nå har Sametingsrådet og Regjeringen blitt enige om en avtale som setter punktum for de forslag som Kystfiskeutvalget fremmet.

Det var en gledens dag da Kystfiskeutvalget la frem en enstemmig innstilling med gode forslag om løsninger hvor den historiske retten til fiske endelig skulle anerkjennes. Det har gått over tre år og nå har Sametingsrådet og Regjeringen blitt enige om en avtale som setter punktum for de forslag som Kystfiskeutvalget fremmet.

På Sametinget er det full enighet om at dette er en avtale som ikke er god nok. Da er det grunn til stille spørsmål om hvorfor Sametingsrådet fremmer en sak med anbefaling om å akseptere avtalen?

Sametinget sliter med oppslutning og legitimitet i de sjøsamiske områdene. Dette er ikke rart da folket på kysten og langs fjordene er frarøvet både språket, kofta, identiteten og ikke minst retten til tilgang på de livsviktige fiskeriressursene. I over 40 år er det ført en kamp for å sikre anerkjennelse av fiskerirettighetene som folket har hatt i uminnelige tider.

Gjennom Kystfiskeutvalgets arbeid kom vi til et punkt der oppretting og anerkjennelse av sjøsamenes rettsgrunnlag endelig skulle stadfestes. Dessverre ble det ikke slik. Regjeringen har avvist Kystfiskeutvalgets forslag og den inngåtte avtale med Sametingsrådet minner sterkt om historien om knapper og glansbilder. Det er helt uforståelig at de likevel kan anbefale en avtale som ikke har grunnmuren på plass i form av anerkjennelse av sjøsamenes historiske rett.

Ofte hører man spørsmålet om hva Sametinget gjør for sjøsamene. Jeg spør om dette ville ha skjedd dersom saken hadde omhandlet andre samiske næringer?  Sametinget bør vise seg som sjøsamenes organ, og kjempe kampen for våre rettigheter. Det ville være trist om det er viktigere med en politisk fjær i hatten enn å sikre fundamentet for sjøsamene.

Siden sametingspresident Egil  Olli og hans støttespillere presser gjennom en avtale som de egentlig ikke tror på selv, er det bare å konstatere at det er ett langt steg fra den sosialistiske arven som blant annet Martin Tranmæl stod for. Hans oppfordring om ”social reisning” og kamp for å sikre folket råderetten over produksjonsmidlene burde skape noen assosiasjoner til dagens AP både i Regjering og på Sametinget – hvor kapitalkreftenes interesser er viktigere enn å sikre folk sitt levebrød. Tranmæls oppfordring om å skape press på “vore politiske søvngjængere” – nemlig ledelsen i AP - er god som gull i denne tiden hvor sjøsamenes interesser igjen er så ubetydelig at man ikke tar opp kampen om de historiske rettighetene fordi man er avspist med knapper og glansbilder.

Det er enda ikke for seint!  Sametinget kan ikke akseptere denne avtalen fordi den innebærer en aksept av synet på at Staten kan gi og ta fra oss våre rettigheter som det passer for dem.

--------------

Sámegillii / På samisk