Sametinget arrangerte språkkonferanse i Tromsø 11.-12.mai 2011. I to dager diskuterete samiske fagfolk, politikere og språkbrukere samisk språk, i byen der skilting på samisk har vært et brennhett tema denne vinteren.  Både i Tromsø og Alta foregår debatter om muligheten for innlemmelse i forvaltningsområdet for samisk språk, og i begge disse byene får et relativt stort antall elever samiskopplæring. En stor del av elevene som har samisk som andrespråk bor i kommuner der det ikke er så mange andre språkarenaer enn nettopp skolen.

En vesentlig utfordring Sametinget må ta tak i er den alarmerende nedgangen i antallet elever som har samisk som andrespråk. Dette er en vedvarende tendens dokumentert gjennom rapportene Samiske tall forteller. Frafallet av elever med samisk i fagkretsen er på over 23 % siden 2005, i følge den sist publiserte rapporten fra 2010, og omfatter hovedsakelig elever med nordsamisk som andrespråk. Årsakene er nok sammensatte, men sammenfallet med innføringen av Kunnskapsløftet Samisk er tankevekkende. Noe av frafallet var forutsigbart siden lavterskeltilbudet Samisk språk og kultur falt bort med Kunnskapsløftet Samisk. Frafallet kan likevel ikke være en villet utvikling fra Sametinget side, og derfor må alarmklokkene ringe!

De samiske språkene er minoritetsspråk, og de er alle truet i mer eller mindre grad. Det har vært en bevisst politikk fra Sametingets side å øke antallet aktive språkbrukere, bl.a. gjennom språksatsningen i Samefolkets fond. Dette har gitt tilbud til mange voksne som ønsker å ta det samiske språket tilbake. Også Regjeringen har i sin Handlingsplan for samisk språk en målsetning om flere språkbrukere.  Det er derfor et paradoks elevtallene stuper, og sier noe om behovet for nytenkning omkring opplæringssituasjonen. Den aller mest effektive språkinnlæringen skjer gjennom tidlig innsats på barnehage- og grunnskolenivå. Sametinget og Regjeringen til sammen har nøkkelen til å sikre dette.

I perioden 2001-2006 finansierte Sametinget et språkmotiveringsprosjekt i Elgå i sørsamisk område. Målsettingen var å legge forholdene til rette for tidlig språkinnlæring, ved å sette inn ekstra ressurser for barn ved barnehage og skole. Prosjektets metoder og resultater ble dokumentert gjennom forskning, for å sikre at erfaringene kunne være til nytte i andre området. Prosjektet viste gode resultater for språkinnlæring hvis man organiserer opplæringssituasjonen etter en tilpasset metode og med ekstra økonomiske ressurser. Dette er erfaringer vi kan ha nytte av i nytenkning omkring organiseringen av dagens andrespråksundervisning.

Vi samepolitikere må bestemme oss for om vi ser andrespråkselevene som aktive språkbrukere og mulige språkbærere.  Er vi villige til å sette inn de ressursene vi vet trengs for at de skal bli funksjonelt tospråklige? Vi vet at dagens skole, med to timer undervisning i samisk i uka, og få språkarenaer utenfor skolen, ikke bidrar til et aktivt samisk språk. Vi vet hva som gjør det: samiskspråklige barnehagetilbud og sterke språkmodeller som Elgå-modellen. Dette er forholdsvis ressurskrevende løsninger. Det forutsetter en løsrivelse fra de rammene som dagens fag- og timefordeling gir, og krever også økt innsats når det gjelder metodeutvikling fra kompetansemiljøene.  Dette kan skape opplæringssituasjoner som gir elevene den læringsgleden og mestringsfølelsen de trenger for å bli aktive språkbrukere.

Politikk innebærer fordeling av knappe ressurser. I språkpolitikken står det ikke bare om de økonomiske ressursene, men også om den knappe samiske fagkompetansen. Er det plass for disse andrespråkselevene i den samiske framtiden? Skal de kunne bli aktive språkbrukere og språkbærere, eller er det nok for oss at de sier bures, kan telle til ti og forstår en del av det som blir sagt? Færre og færre av oss omfavnes av det samiske språkfellesskapet, og vi må spørre oss selv om vi har råd til å reprodusere fornorskningspolitikken til nye generasjoner samiske barn og unge.

---------------

Sámegillii / På samisk