Men Mikkel Eira, som i en av det samiske samfunns mest skjebnetunge tider viste seg å være en ruvende skikkelse med helt spesielle lederevner og forhandlingsstyrke, måtte gi tapt for en ubønnhørlig sykdom. Vi vil på det dypeste uttrykke vår medfølelse overfor Mikkel Eiras etterlatte i denne vanskelige tiden.
 
Det vi i NSR og alle i Sápmi vil huske han best for er den rolle han spilte i det som startet som en plan om å bygge ut Altaelva til kraftformål, men som mer og mer ble en samesak. Vi husker han fra han tok initiativ til bygging av små gammer til bruk under demonstrasjonene i Stilla, til han sto fram som leder av demonstrasjonene foran Stortinget, sultestreiken og hans meget frimodige møter med ledende politikere.
 
Fysisk var Mikkel Eira ingen stor mann. Men psykisk viste han seg mer og mer som en mann med store lederevner og en bemerkelsesverdig autoritet. Vi våger den påstand, at da konflikten toppet seg, drev Mikkel Eira sin ledelse av det som skjedde til statsmannskunst på høyt nivå.
 
Hvem andre ville i en slik situasjon bli bedt om å komme på besøk til kongen for en prat? Hvem andre ville i anledning dette besøket bli tegnet av en av landets beste avistegnere i en av landets ledende aviser? Så si direkte fra de små gammene i Stilla til de kongelige rom på slottet?
 
Når status skal gjøres opp om samenes situasjon i Norge, både dagsaktuelt og framover i tida, vil man ikke komme unna Mikkel Eiras rolle i prosessen. Idag har vi Sametinget. Vi har Finnmarksloven. Vi har stadig økende samisk selvbevisthet og stolthet og kan i økende grad treffe egne beslutninger om vårt språk, om vår kultur og våre næringer. Videre framgamg vil sikkert ikke skje helt uten strid. I den strid som har skjedd, hadde Mikkel Eira en markert rolle. Den rolle vil vi hedre med ønske om fred over minnet. Men freden må ikke bli til søvn. Ny strid kan bli nødvendig! Vi må være våkne! Mikkel Eira var en våken mann.