Temaet har vært utredet og det foreligger flere rapporter som slår fast at selv om det ikke nødvendigvis foreligger rettsstridig forskjellsbehandling mellom kjønnene i reindriftsnæringen, kommer kvinner ofte dårligere ut i reindriften enn menn. Dette er så veldokumentert at konklusjonen synes å være klinkende klar: kvinner kommer dårligst ut i næringen.

Lite har endret seg

Vel, fakta har vi, men hva skjer i praksis? Ganske lite, etter det jeg kan se. I 2005 var 16 % av alle driftsenhetsinnehaverne kvinner, og denne situasjonen har neppe endret seg nevneverdig siden den gang. Dette er en konsekvens av at kvinner ikke når fram i kampen om egne driftsenheter, nå kalt siidaandeler i henhold til den nye reindriftsloven.

Blir motarbeidet

I noen av de tilfellene der kvinner har ønsket å ta på seg et siidalederansvar, har de møtt motstand fordi de ikke blir vurdert som kompetent nok. Argumentet er at de mangler tilstrekkelig praksis fra den daglige reindriftsutøvelsen. Men da er det grunn til å spørre NÅR disse kvinnene skulle ha fått all denne praksisen, når reindriftsloven av 1979 regelrett fjernet kvinnene fra den daglige drift?

Kvinnene i næringa blir taperne

Industrialiseringen av reindrifta førte til fokus på kjøttproduksjon, økt mekanisering og støtteordninger ble spisset mot "aktive reindriftsutøvere". Disse er per definisjon menn med driftsenheter. Kvinnene ble de reelle taperne. Nå skal attpåtil altså konsekvensene av en feilslått reindriftspolitikk bli brukt mot de kvinnene som ønsker å ta på seg et lederansvar innenfor et reinbeitedistrikt.

På tide å gjøre noe!

Etter mitt syn er dette helt uholdbart, og det er på tide at man tar alle utredninger og rapporter på alvor og går i gang med konkrete tiltak. For utredninger har ingen nytte så lenge de støver ned i en skuff! Man kan for eksempel begynne med å gi de fåtalls kvinnene som ønsker egen siidaandel anledning til å få det.