Sametingets opposisjonsleder Aili Keskitalo (NSR) beskylder sametingsrådets Hilde Anita Nyvoll (Ap) for å være selvmotsigende.

Vi må ikke bli historieløse. Samiske institusjoner har vokst fram fordi statlige organer, kommuner og fylkeskommuner ikke har prioritert eller ivaretatt oppgaver som er viktige for samefolket. Ressurspersoner og frivillige organisasjoner har tatt tak i behovene, opprettet barnehager, startet teatre, bygd kultursentre, museer, språksentre og skoler.

I mange tilfeller har de etter hvert oppnådd offentlig finansiering – men initiativet og drivkraften har som oftest vært personlig engasjement og lokal forankring.

NSR er opptatt av å bevare denne drivkraften og engasjementet, fordi vi tror den trenges også i framtiden, selv om vi har et Sameting.

Sentralstyring er ikke en vidunderkur

Sentralstyring fra Sametinget er ikke svaret på alle utfordringer i det samiske samfunnet. Sametinget har verken ressurser eller kapasitet til å styre alt. Det påpeker Sametingsrådet selv i meldinga – skal forslagene gjennomføres trenger man mer ressurser – til Sametinget. 

Sametinget må også bidra til maktspredning og mangfold utenfor Sametingets vegger – det vil gi oss det robuste samfunnet også AP innrømmer at vi trenger. AP risikerer å kaste barnet ut med badevannet i sin styringsiver.

En klok politiker vet at både politikk og prosess er viktig. Det er ikke nok å ha meninger og ta beslutninger, du må også ta høyde for at beslutningene skal gjennomføres – og at du ikke nødvendigvis greier det alene. Aps Hilde Nyvoll kunne her lært mye av sin partfelle, den nye helseministeren Bjarne-Håkon Hanssen. Når han nå planlegger en ny helsereform, så bruker han tid på å lære seg fagfeltet, lytte til ressurspersoner og bygger på den måten tillit – hos dem som senere skal gjennomføre reformen han foreslår.

Ap gjort helomvending?

Rollebytter kan man lære mye av. Det er nesten tragikomisk å tenke tilbake på hvor rystet Aps sametingsgruppe var i 2006, da Sametingsrådet utgått av NSR foreslo midlertidige retningslinjer for endret bruk av utmark i påvente av en bred høringsprosess. Da var AP veldig opptatt av dialog og prosess – og mindre av politisk innhold. Men, nå, når det gjelder framtiden til de samiske institusjonene, er det tydeligvis viktigere å vise at makta skal rå!

Hvorfor var det viktigere å invitere Finnmark fylkeskommune og kommunene til dialog om retningslinjene, enn det er å invitere det samiske samfunnet og de samiske institusjonene til dialog om deres framtid? Er det fordi kommunene i Finnmark stort sett er styrt av partifeller i AP, mens de samiske institusjonene ikke er det? Er det fordi majoritetssamfunnets meninger er viktigere for AP, enn samiske aktørers oppfatning? Jeg håper ikke det.

Meningsløst å behandle saken nå

Nå er kanskje ikke forslagene om ensretting og tvangssammenslåing det maktovergrepet det synes som ved første øyekast. Rådsmedlem Hilde Nyvoll forsikrer i samme pressemelding at det selvfølgelig skal være dialog med institusjonene. Etter at Sametinget har fattet sitt vedtak!  Det virker derfor fullstendig meningsløst for meg at Sametingsrådet fremmer denne saken for plenumsbehandling nå når den bare er halvferdig.

Nei, kjære AP, send forslagene ut på høring til dem som skal gjennomføre dem og leve med konsekvensene! Etterpå kan Sametinget behandle gjennomarbeidede forslag. Det er bortkastet tid for de samiske folkevalgte å behandle forslag som likevel blir endret, og som det kanskje heller ikke er flertall for å gjennomføre.