Journalisten Skjalg Fjellheim kommenterer i avisa Nordlys den 12.02.08 konferansen om selvbestemmelse som fant sted i Alta 04.-06.02 som Gáldu arrangerte. Kommentaren har noen underliggende budskap som det er viktig å kommentere.

Usaklig angrep på uavhengig jurist

For det første må jeg si at det er relativt oppsiktsvekkende at Fjellheim angriper stipendiat Laila Susanne Vars på en måte som i beste fall kan kalles usaklig. Vars tar sin doktorgrad ved Universitetet i Tromsø, og man må jo da anta at hennes faglige innlegg er resultater av tenketanken på juridisk fakultet i Tromsø først og fremst. At Fjellheim forsøker å stille Vars i miskreditt ved å tillegge henne skjulte politiske tilknytninger er alvorlig etter mitt syn.

Det var for øvrig flest fagpersoner som hadde innlegg på konferansen i Alta. Folkerettseksperter som James Anaya og Martin Scheinin snakket om temaet selvbestemmelse i et faglig perspektiv. Disse personene har over tid arbeidet med blant annet utviklingen på feltet, og det minste man kan gjøre er å ta seg tiden til å høre på hva de har å si samt at man også evt. kritiserer disse fagfolkene på et saklig grunnlag i etterkant. At FNs spesialrapportør i urfolkssaker Rudolfo Stavenhagen holdt innlegg burde for øvrig også ha allmenn interesse.

Ikke en ny debatt

I kronikken fortsetter Fjellheim med å antyde at selvbestemmelsesdebatten springer ut av en oppdrift i forhold til blant annet "filmen om Kautokeino-opprøret". Hvordan Fjellheim kan ha unngått å registrere at debatten er langt eldre enn som så er uforståelig for meg. Debatten om selvbestemmelse er ikke bare forankret i vår hjemlige sfære, men springer også ut fra en utvikling innenfor folkerettsfeltet. I FN konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, artikkel 1 står det nemlig: Alle folk har selvbestemmelsesrett. I kraft av denne rett bestemmer de fritt sin politiske stilling, og fremmer fritt sin egen økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling. At FN i september 2007 vedtok FNs urfolksdeklarasjon er viktig i denne sammenhengen.

På konferansen i Alta diskuterte fagfolkene forståelsen av begrepet "folk" og det faktiske innholdet i begrepet "selvbestemmelse". Aktuelle og gode innlegg, vi har vel alle lest leserbrev som omhandler samene som folk og urfolk i flere medier blant annet det siste året. Det var noen som pekte på at konferansen antakelig hadde hatt stor interesse for flere enn de som satte av tiden i Alta. Jeg er enig i dette.

"Vennligsinnet" formynderi

Fjellheim tar deretter for seg Sametinget som han mer enn antyder at ikke er "modent" nok. Jeg forundres ofte over hvorfor denne formen for "vennligsinnet" formynderi aksepteres og får promoteres nærmest uimotsagt når det handler om Sametinget og samenes folkevalgte. Jeg vil derimot hevde at Sametinget som organ må videreutvikles og at man må gå gradvis opp grensegangene for ansvarsområder og rolle. Det gjøres ikke ved å umyndiggjøre Sametinget. At demokratiseringsprosesser tar lang tid kan man slutte fra erfaringer i inn- og utland, både ved å følge store land som arbeider med slike utfordringer og ved å kaste et blikk på andre minoritets- og urfolkssamfunn.

Sametingets rolle og ansvar

Sametinget har fram til nå blitt "tildelt" en rolle og en plass i den norske offentlighet som i stor grad et rådgivende organ for myndighetenes samepolitikk. Når man snakker om å selv ta ansvar og at Sametingets rolle burde utvikles, er dette ikke uttrykk for at man fra samisk hold ønsker full ekstern selvbestemmelse. Jeg må understreke - og be om å bli trodd på - at det ikke er snakk om den fryktede "samestaten" - som dessverre ser ut til å oppkonstrueres i øyeblikket man starter opp debatter om ansvars- og myndighetsområder.

Det er etter min mening svært viktig at samene har tilstrekkelig intern selvbestemmelse på områder av stor viktighet for samene. For eksempel er saker om læremidler og utdanning saker hvor Sametinget må ha både ansvar og selvbestemmelse. Dette til tross for at ikke alt går på skinner i første forsøk. Å ha ansvar innebærer som kjent også at man både må ta berettiget kritikk og konsekvenser samt finne tilstrekkelige løsninger i vanskelige saker. Samiske politikere må selvsagt gjøre opp både status og retning med jevne mellomrom, men det å skulle ta seg en rolle som et talerør for hele befolkningen i Nord-Norge ville etter mitt syn iallefall bidra til legitimitetsutfordringer for sametingspolitikerne. Jeg for min del har stor tiltro til at politikerkolleger i både lokale, regionale og nasjonale sammenhenger besørger dette på en utmerket måte.

Opprettholder stereotype bilder

Fjellheim klarer gjennom sin kommentar blant annet å opprettholde stereotype bilder av Sametinget. Etter min mening bidrar dette ikke til en fruktbar og konstruktiv debatt om samisk selvbestemmelse.