Kjære forsamling!

Jeg vil starte med å ønske oss alle til lykke med verdens urfolksdag. Jeg vil også på vegen av Sametinget takke for invitasjonen fra Unjárgga sámiid searvi til å delta på denne markeringen.

I Sápmi har tradisjonene for å feire denne dagen vært varierende. For oss samer er august måned ei særskilt travel tid. Da er bæra moden, og vinterforsyninger med fisk skal i hus. Så mye av de manglende samiske initiativene for å markere dagen kan tilskrives at selve datoen ikke passer oss så godt. Så det gleder meg derfor å se at såpass mange har funnet veien hit i dag. Og jeg velger å tro at det ikke er den dårlige moltebærsesongen som er årsaken til det.

Men, selvom våre tradisjonene til å feire urfolskdagen kanskje er litt svak, så har samene likevel sterke og lange tradisjoner for å være aktivie bidragsytere på den internasjonale arenaen for å fremme urfolks rettigheter. Samenes kulturelle mobilisering, som skjøt ny fart fra slutten av 1960-tallet, medførte et klart behov for å internasjonalisere kampen for kulturell overlevelse og utvikling. Samesak ble i økende grad urfolkssak.

Det internasjonale urfolksarbeidet, og samenes deltakelse i dette, har hatt direkte betydning for samenes situasjon. Dette kom svært tydelig fram i prosessen som ledet fram til finnmarksloven i 2005. Både ILO, FNs rasediskrimineringskomite, FNs spesialrapportør for urfolks menneskerettighetssituasjon og internasjonale folkerettseksperter sine uttalelser og anbefalinger var av avgjørende betydning for at samiske rettigheter ble anerkjent i den grad de ble ved vedtakelsen av finnmarksloven.

Urfolk i verden lever under svært ulike, og ofte vanskelige livsvilkår. En internasjonal regulering av statenes håndtering og samhandling med urfolk har derfor vært av svært stor betydning for verdens urfolk. Dette både for å bli akseptert som urfolk og for at statene i sin politikkutforming respekterer urfolks særskilte posisjon og interesser som folk.

"Sammen for en bedre verden". Dette er grunntanken for FN. Og det følges også opp av urfolksorganisasjonene på den internasjonale arenaen. Her samarbeider urfolk med hverandre. At for eksempel Sametingene i Norge, Sverige og Finland eller andre urfolk deltar gjennom sine respektive stater delegasjoner skal ikke være til hinder for et slikt samarbeidet. Fra Sametingets side er vi tydelig på at vi vektlegger vår status som en selvstendig aktør i samspill med andre. Og for å oppnå resultater er det nødvendig med partnerskap, både interne mellom urfolkene, og mellom urfolkene og andre. Herunder både i forhold til statene og til de ikke statlige organisasjonene eller for den del industrien. Det er en kjensgjerning at urfolkene trenger alliansepartnere som gir solidaritet og støtte når det trengs.

Urfolkene har også mye å lære av hverandre. Samlet sett har urfolkene en unik kompetanse, det er ikke uten grunn at urfolkene omtales som verdens hukommelse. Det gjelder altså å finne samarbeidsformer som gjensidig optimaliserer de utfyllende kunnskaper og erfaringer som vi samlet besitter. For eksempel har first nations i Nord-Amerika gode erfaringer i forhold til landrettigheter og forvaltningsordninger, samene og inuittene på Grønland har god kompetanse i demokratiske deltakerrettigheter og institusjonsbygging, de søramerikanske indianerne er svært dreven på tradisjonelle kunnskaper, i san-folket i Kalahariørkenen fått løsninger på andel av overskutt knyttet til utnyttelse av genressurser i planer og maoriene på New Zealand har gode løsninger på fiskerirettigheter. Informasjonsutveksling er her viktig.

Jeg skal ikke dvele så lenge med de negative erfaringene som urfolkene besitter. Skal man komme seg videre er det nødvendig å klare å legge dem bak seg. Men vi skal allikevel ikke glemme historien, vi må lære av den. Det er ikke uten grunn at ulike urfolksgrupper raskt etablere en fellesskapsfølelse, selv om vi kan være svært så forskjellige. Årsaken er at vi har blitt utsatt for mange av de samme mekanismene og overgrep fra majoritetsbefolkningen og de statlige myndigheter side. Og når vi beskriver dem for hverandre, så nikkes det ofte gjenkjennende på hodet. Ja, det har vi også opplevd. At jorda er forsøkt tatt fra oss, at språket er i ferd med å gå tapt, og utdanningsnivået er lav, at vi blir marginalisert og usynliggjort, at arbeidsledigheten er høy, at våre liv ikke ansett som likeverdig. Og selv om situasjonen har blitt bedre for urfolk i den rike delen av verden, så utsettes mange av verdens urfolk daglig for overgrep av denne art.

Det finnes også andre universelle fellestrekk i urfolksområder. Nasjonalparker er ett av dem. Det er et faktum at halvparten av verdens verneområder er etablert i urfolksområder, Norge og Sverige er intet unntak. Årsaken til at leveområdene til urfolk er attraktive i forhold til områdevern er det særlige avhengighetsforholdet som finnes mellom urfolks kultur og naturen. Symbiosen består i at bevaring av levesettet og kulturen til urfolk bidrar til bevaring av det biologiske mangfoldet, og omvendt. Og i alle deler av verden opplever urfolk at turistene og allmennhetens behov for rekreasjon verdsettes høyere enn lokalbefolkningens bruk og høsting av naturressursene.

Rett før jul vedtok Regjeringen opprettelsen av Varangerhalvøya nasjonalpark. Sammen med Seiland nasjonalpark, er dette den første nasjonalparken i Norge som ble opprettet etter inngående konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget.

Sametinget erkjenner at områdevern er et nødvendig virkemiddel for å ivareta det biologiske mangfoldet. Verneplaner sikrer også naturgrunnlaget mot store arealinngrep. Vern i samiske områder kan således medvirke til å beskytte de materielle forutsetningene for opprettholdelse, utvikling og videreføring av samisk kultur. Men dette forutsetter imidlertid en verneprosess, et innhold og et forvaltningsregime som ikke virker fremmedgjørende, men heller styrkende for samisk kultur med næringer og samfunnsliv. Sametinget er derfor tydelig på at det i forbindelse med verneområder i samiske områder må etableres en forvaltning som sikrer en reell samisk deltakelse og innflytelse fra lokalt hold.

For Varangerhalvøya nasjonalpark gjenstår det nå å få på plass en forvaltingsmodell som ivaretar lokale og samiske interesser på en legitim måte. Og som er innenfor udiskutable folkerettslige rammer. Dette må omfatte reell samisk deltakelse i forvaltningen. Dagens skisserte løsning med at Fylkesmannen i Finnmark har delegert forvaltningsmyndigheten alene, bare supplert med et rådgivende utvalg hvor samisk interesser er representert, er ikke holdbart. Så her har vi en jobb å gjøre før vi kommer helt i mål.

Så helt til slutt. Under markeringen av verdens urfolkdag i New York i dag, så er deler av programmet viet en dialog som har fått tittelen; “Honoring Indigenous Youth, Languages and Sacred Sites”. Når jeg ser på dere og på landskapet, så slår det meg at den tittelen passer like godt i Nesseby som i New York. La oss hedre ungdommen, den samiske språket og våre hellige steder. I Nesseby har vi alle delene inntakt. Og det gleder mitt hjerte.

Takk for oppmerksomheten.

Denne artikkelen på samisk