Sametinget behandler Stortingsmeldingen om strukturpolitikk for fiskeflåten den 23. mai. Stortinget skal behandle saken før sommerferien. Sametinget har tidligere gått sterkt i mot flere av forslagene i meldingen. Spesielt gjelder dette å tillate oppkjøp av ekstra kvoter i flåtegruppen 11-15 meter.

Fiskeriminister Helga Pedersen har i flere sammenhenger uttalt at hun ikke skjønner Sametingets protester. For å imøtegå Sametinget har hun gitt eksempler på sjøsamiske kommuner der det knapt er noen båter mellom 11 og 15 meter. For det første er det tendensiøst å bare trekke fram noen få kommuner med sjøsamisk befolkning, mens en utelater andre viktige områder. For det andre blir det helt feil å fokusere utelukkende på antall båter som finnes i dag.

Kritikken mot myndighetene har gått på en langvarig feilslått fiskeripolitikk. Allerede i 1997 konstaterte Samisk fiskeriutvalg at fartøykvoteordningen fra 1989-90 slo uheldigst ut i de sjøsamiske områdene. Til tross for at folk i disse områdene hadde fisket torsk i utallige generasjoner, var det den manglende "historiske fangsten" i årene 1987-89 som ble brukt som begrunnelse for å nekte folk retten til å fiske. I tillegg har kondemneringsordningene redusert antallet båter i sjøsamiske områder betydelig. Også andre områder ble rammet. Totalt er antall fiskere i Norge redusert med ca. 10.000 siden 1990.

Da Helga Pedersen gikk ut i valgkampen 2005 for fulle seil var det nettopp for å legge om kursen. Da mener jeg det er utrolig svakt at hovedbudskapet i regjeringens nye politikk er at de ikke skal gjøre ting særlig mye værre enn i dag. Det går an å ta samfunnsinteresser og urfolksinteresser på alvor. Fiskeriministeren må ikke tilfredsstille snurrevadflåten og kapitalsterke redere bare fordi fiskarlaget gjør det.

Regjeringen hevder at strukturering er nødvendig for å øke lønnsomheten og å redusere kapasiteten i fiskeflåten. Et av problemene med regjeringens standpunkt er at de ikke drøfter det faktum at spesielt sjarkene i flåtegruppen under 15 meter er blant de mest lønnsomme i hele næringa. Fisket med passive redskaper i denne flåtegruppen gir økologisk riktig beskatning, god kvalitet, best sysselsettingseffekt og høyest verdiskaping per kilo fisk. Hvorfor strukturere bort slike båter? Hvorfor samle rettighetene på stadig større fartøy og på stadig færre hender?

Norske Samers Riksforbund (NSR) mener at det i strukturordningene til nå vært lagt for stor vekt på antall fartøy for å redusere kapasiteten fremfor andre kapasitetsreduserende faktorer. Eksempler på andre faktorer er områdebegrensninger, redskapsbegrensninger, minstemål og tidsbegrensninger. En slik fokus på hvordan man fisker, fremfor hvor mange som fisker vil dessuten virke uten å redusere sysselsettingen i næringen.

Regjeringens forslag vil kunne redusere antall båter i flåtegruppen 11-15 meter med om lag 300 fartøy. Dette vil sannsynligvis føre til 4-500 færre fiskere. Når vi så vet at hver arbeidsplass til sjøs gir tre-fire arbeidsplasser på land, kan vi regne med at dette forslaget resulterer i ca 1.500 færre arbeidsplasser på kysten. Et tap av 1.500 arbeidsplasser er temmelig mye. Når vi ser dette i sammenheng med den negative utviklingen siden 1990, kan man virkelig lure på hvor samfunnsinteressene i fiskeripolitikken er. Hvorfor er det bedre med lys i et "rederhus" enn i fem "sjarkhus"?

Denne artikkelen på samisk

Tor Mikalsen blogg