I dagens samfunn skjer det ofte at kvinner selv definerer sine egne roller og hvordan de ønsker å utøve disse rollene. ”Rollen” som mor er en primærrolle, men selv om samfunnet er moderne, er en del av de oppgavene som følger morsrollen uforandret fra tidenes morgen. Amming inngår i morsrollen for mange, og noen kvinner nekter å la seg ”tvinge” bort fra sine øvrige gjøremål selv om de ammer. Dette har gitt seg mange forskjellige utslag, blant annet i form av debatten om amming på kafeer. Noen mener at amming ikke bør finne sted på den offentlige arenaen, og særlig ikke på kafeer, da det kan virke støtende for de andre gjestene. Konsekvensen er at noen kafeer har innført ”ammeforbud” eller at barnevogner er uønsket. Denne debatten er nok i høy grad ett by-fenomen, for jeg kan ikke minnes at ammingen noensinne har akkumulert slike former for debatt i bygdesamfunnet jeg kommer fra. Ikke det at jeg kan huske de ammende mødrene på kafé heller…. Lovgivning og regelverk speiler også de ”gjenstridige” kvinnenes ønske om å delta på de arenaer de deltok før de ble mødre. En yrkeskvinne har rett til fri fra arbeidet for å amme sitt barn.

For langt de fleste av oss innebærer ankomsten til en ny verdensborger en omstilling som er relativt dyptgripende, og mange bruker alle sine krefter på å mestre denne store omsorgsoppgaven. Men noen har rom og krefter til øvrige oppgaver, som for eksempel å vedlikeholde ett tillitsverv i en samisk organisasjon eller institusjon. Dette mener jeg det står respekt av, og det er ett gode i det samiske samfunnet at ressursmennesker engasjerer seg.

Kjernen i debatten som nylig ble ført i mediene var om kvinner som har diebarn bør få stønad til ledsager for barnepass når de utfører sitt tillitsverv eller gjennomfører representasjonsreiser for samiske organisasjoner og institusjoner.

”Kvinner har alltid vært naturlig begrenset som følge av amming og omsorg for de aller minste barna. Det må man akseptere som kvinne og spedbarnsmor.”

”Barn har vi alle, men hvordan skulle det ha gått hvis alle fikk muligheten til økonomisk støtte til ledsager eller barnepass? De samiske organisasjonene og institusjonene har ikke penger til dette.”

”Det finnes ingen praksis for å yte slik stønad, verken i offentlige eller i private organisasjoner og institusjoner.”

Det finnes mange argumenter for hvorfor stønad til ledsager/barnepass ikke kan ytes. Men så viktig det er å jobbe for å få slik stønad innført, slik at vi bidrar til at demokratiseringen av det samiske samfunnet fortsetter! Ammingen pågår i en begrenset periode for de aller fleste mødre og derfor vil stønad til ledsager/barnepass representere en meget begrenset reell utgift i de samiske organisasjonene og institusjonene. Om man går gjennom de samiske organisasjonenes styrer og øvrige tillitsverv i det samiske samfunnet, vil man videre finne at ”problemet” med de ammende mødrene og deres ledsagere er forsvinnende lite.

Etter min mening er det ikke bare kvinner med diebarn som burde ytes stønad til barnepass. Også de aleneforeldrene, både menn og kvinner, som utfører tillitsverv bør avhjelpes med utgiftene de har til barnepass som følge av deres engasjementer til fordel for samfunnet, i alle fall frem til barnet når skolepliktig alder. Å forlate ett lite barn for å reise og å delta i politikk er ikke ett lite ”offer” fra foreldrenes side, og barnet betaler som regel prisen for det samfunnsengasjementet som kommer oss andre til gode. Derfor mener jeg at vi i samfunnet har en moralsk plikt til å tilrettelegge for de foreldre og barn dette gjelder. Også denne gruppen av tillitsvalgte er meget liten. Like fullt ville det gagne samfunnet om deres adgang til demokratiske organer ble bedret.

Vi stiller ikke så mange spørsmål når menn tar seg betalt for å utføre verv i ”frivillige” organisasjoner. For menn tar seg ofte betalt for sitt arbeid innefor disse organisasjonene. ”Ikke mer enn rimelig er”, og det kan nok stemme. Refusjon tilsvarende en årslønning er vanlig, og det er som regel mennene som henter ut denne refusjonen. Kvinner leder vanligvis ikke NSR, NRL, SLF, SFF eller SNF. Det er det menn som gjør.

Betaling for tapt arbeidsfortjeneste ved møtedeltagelse og andre typer kjønnsnøytrale refusjonsordninger stadfester prinsippet om at arbeid i samfunnets tjeneste bør understøttes med refusjon som ”takk for innsatsen”. Prinsippet strekker seg ikke lengre enn refusjon for faktiske og rimelige utgifter. Derfor er det vanskelig å forstå at forespørselen om stønad til barnepass blir avvist konsekvent. Jeg fremmet forslag for styret i NSR om å yte stønad til barnepass/ledsager for ammende kvinner og aleneforsørgere. Dette fikk ikke tilslutning i NSRs styre på møte i Kirkenes i desember 2000. Det ble heller ikke vurdert å undersøke om det finnes muligheter for å hente økonomiske midler utenfor organisasjonen til formålet, for eksempel hos Sametinget eller myndighetene.

At det er så få kvinnelige representanter på Sametinget i Norge (og situasjonen er ikke vesentlig bedre i de andre landene), er en kjensgjerning. Men det er ikke gjort så mye for å kartlegge årsakene til at det er slik. Det er tvilsomt at det er forhold som at det mangler stønad til barnepass/ledsager som gjør at kvinnene ikke er på Sametinget. Det er nok lang mer sammensatte årsaker som har gjort at Sametinget er de samiske menns arena. Likevel tror jeg at det fysiske tilretteleggingen representerer sterk signalpolitikk. ”Dere er ønsket her, vi vil legge til rette for at kvinnens stemme skal lyde i den folkevalgte forsamlingen.” Formen på stønaden som skal ytes kan jo også diskuteres. Det kan jo være at det leies inn barnevakter på møter der en mor med diebarn deltar? Eller at det ytes en økonomisk støtte for barnevakt, og så får mor disponere stønaden slik hun finner det best? Videre er det snakk om at fysiske fasiliteter som ammerom og stellerom legges til rette.

Det er for enkelt å se dette som ett ”kvinneproblem”, fordi disse barna er våre sammen. At mor (eller far) , med hennes (hans) visdom, løftes frem, ville vært noe vi alle kan være stolte av, og som vi alle vil tjene på. Jeg er overbevist om at verken mor eller far ikke vil fatte beslutninger som skader barna deres, og derfor kan vi kanskje si at mammas og pappas politikk er noe Sápmi trenger?

”Hånden som rører vuggen, er hånden som styrer verden”, sies det.  Jeg håper at de samiske organisasjoner og institusjonene kan vise vei på dette viktige feltet, slik at praksisen med slike former for tilrettelegging sprer seg i samfunnet for øvrig. At praksisen ikke finnes, betyr ikke at den ikke kan innføres!

Silje Karine Muotka