Møteledere, kjære forsamling!

På vegne av samene i Norge ønsker jeg velkommen til Sápmi og Guovdageaidnu for åpningen av urfolkenes internasjonale polarår. Guovdageaidnu har utviklet seg til å bli hovedsetet for samisk forskning og høyere utdanning. Guovdageaidnu er fremdeles i utvikling som sentrum for samisk kunnskapsproduksjon. At det internasjonale polaråret medvirker til en slik utvikling ved markeringer som dette og ved at store forskningsprosjekter også legges til institusjoner her, er riktig og bra. Det er uttrykk for ny selvbevissthet og vilje til kapasitetsoppbygging i et urfolkssamfunn.

Det er i år 125 år siden det første internasjonale polaråret. Den gangen var også Kautokeino åsted for ett av forskningsprosjektene. Sophus Tromholt oppholdt seg i her og studerte nordlyset. Hans innsats har gitt dataene til hvordan forekomsten av nordlys varierer. Jeg vil mene det er grunn til å tro at Tromholts opphold og arbeid her den gangen neppe kunne skje uten at han også benyttet seg av de tradisjonelle kunnskapene samene hadde om bruken av naturen, ressursene og landskapet.

Det var andre tider i 1882 og 1932, da det andre internasjonale polaråret ble avholdt, enn i dag. For oss urfolk har vi nå igjen begynt å få instrumenter for å kontrollere våre samfunn og styre vår utvikling. Dette har ikke kommet av seg selv, og mye arbeid gjenstår. Samtidig skjer endringene av livsgrunnlag og samfunn raskere og mer omfattende enn noen gang før. Dette stiller store krav til kunnskap, kapasitet og myndighet for faktisk å kunne påvirke vår livssituasjon. For å planlegge for framtida må vi både forstå nåtida og endringene vi utsettes for. Våre polare områder møter historiens uten sidestykke største endringer hva gjelder grad av og form for ressursutnyttelser, klimaendringer og teknologiske nyvinninger.

Det er her hos oss klimaendringene først viser seg. Høyere middeltemperatur og ny teknologi har økt statenes og petroleumsindustriens interesser for større aktivitet i tradisjonelle urfolks områder i Arktis. Urfolk risikerer derfor å være de store taperne både ved at naturgrunnlaget endres og ved at store industriinteresser tar seg fram til fortrengsel for vårt livsgrunnlag. Dette trenger ikke skje. Men da må vi som urfolk gis makt og myndighet slik at vi kan bestemme vegvalg av betydning for våre polare områder, og for å gjøre de riktige valgene må vi ha kunnskap. Vi må blant annet ha kunnskap om hvordan vi møter og tilpasser endringene, og hvilke områder og virksomheter som er sårbare. Vi trenger derfor dokumentasjon om urfolks tradisjonelle kunnskap for å finne nye tilpasningsstrategier. Jeg er kjent med at Ealát-prosjektet ved forskningsinstitusjonene her i Guovdageaidnu, som er et av det polarårets større forskningsprosjekt, har et viktig fokus nettopp på tradisjonell kunnskap som grunnlag for tilpasningsstrategier i reindrifta som følge av klimaendringer. Det er spennende arbeid. I Sametingets internasjonale melding 'Utfordringer for urfolks framtid' er intensivering av dokumentasjonsarbeid for tradisjonell samisk kunnskap prioritert. Jeg vet Samisk høgskole/Nordisk samisk institutt og det samiske forskningsnettverket vil ta utfordringen med å utvikle et større program for dokumentasjon av tradisjonell kunnskap. Jeg håper regjeringen også tar den og vil virke til en realisering av slikt dokumentasjonsarbeid. Først og fremst fordi det er svært viktig, dernest fordi Norge er forpliktet til det etter biomangfoldskonvensjonen og sist fordi det vil være en opplagt oppfølging av regjeringens egen nordområdestrategi.

Det internasjonale polaråret gir både oss som bor oppunder Arktis og dere som bor lenger sør muligheten til å se utfordringene for disse områdene med nye øyne. Det gjelder å integrere urfolkenes tradisjonelle kunnskap, innsikt i og forståelse av tilpasninger til endringer, inn i planlegging, forvaltning og overvåkning av samfunnsutviklingen i nordområdene.

Lykke til i arbeidet med urfolkenes internasjonale polarår!

Ufolkenes internasjonale polarår
Internasjonalt polarår