Buorre beaivvi buohkaide.

Vel møtt alle sammen.

Den samiske nasjonaldagen er en viktig dag for samene over hele Sápmi. Den markerer samenes felleskap som et folk, bosatt i fire stater. Det er en ung tradisjon å feire nasjonaldagen, men den har allerede blitt en viktig anledning for oss. Jeg er glad for at man utvikler tradisjoner knyttet til feiringen. Jeg vet at dagen har stor betydning for mange, og kanskje særlig de oppvoksende generasjonene.

At vi har en festdag som dette midt i vinteren når rimfrosten biter og sola så vidt har vendt tilbake er helt fantastisk. Vi har nettopp gått gjennom den mørkeste årstiden og jeg kan ikke tenke meg noe finere enn at denne dagen skiller seg ut som et livsbejaende fargepust . 6. februar blir symbolet på at lyset, sola og kulturen etter en lang mørketid er tilbake i det samiske samfunnet. Vi tar på oss kofter, heiser flagg og feirer med farger, og joiken og sangen sniker seg inn i hjertene denne dagen.

God mat hører med til kulturen, og det serveres også mye god mat rundt i Sápmi i dag. Jeg vet fra mange år i arrangørkomiteer at nettopp dette er en kritisk faktor i feiringen. Det er mange som har forregnet seg med at det kanskje ikke er så stort oppmøte på feiringen, men jeg er utrolig glad for at jeg flere ganger har opplevd at det strømmer på med folk i flokker flere steder, midt i det uheldige i at det ikke alltid har vært nok mat til alle, så har jeg gledet meg over at det alltid har vært hjerterom for alle. Dette bør være en dag hvor fellesskap settes i hovedsete og det samiske kulturmangfoldet blir fremhevet.  

Nettopp dette med kulturmangfold skal jeg dvele litt med. Det foregår en viktig debatt om rasisme og hverdagsrasisme for tiden. Fordommer har vi alle, det er en del av de referanserammene som vi som enkeltmennesker bærer med oss. Frykten for det ukjente kan noen ganger gi seg merkelige og urimelige utslag. Jeg tror vi alle har noe å ta tak i på dette planet. Jeg er glad for at det er mange stemmer som tar opp den positive betydningen samekulturen har som en sterk drivkraft i denne debatten. For meg er det likevel en anonym same som har gjort størst inntrykk. Hans historie om hverdagsrasismen er et vitnesbyrd om det dagliglivet som man her i Alta kan oppleve som same. Det er en usminket sannhet som ble fortalt, og jeg opplevde også å kjenne igjen egne opplevelser mens jeg leste artikkelen. Vi skal ta denne viktige fortellingen med oss i arbeidet for å komme oss videre fra slike holdninger. Dessverre kan vi ikke vedta politisk at hverdagsrasismen skal forsvinne, men vi kan alle bevege oss i forhold til vårt eget utgangspunkt. Det har blitt fokusert på at samiske politikere må ta ansvar for de reaksjonene som den enkelte same møtes med. Jeg mener som flere andre at den demokratiske retten til å gjøre sin stemme hørt gjelder samer som andre folk i dette landet. Å ofre ytringsfrihet på alteret for ignoranse er uaktuelt.

Det har nettopp vært feiring av Grand Prix her i Alta. Mange har gledet seg over at Alta er stort nok til å huse et slikt arrangement på en flott måte. Arrangementets profil når det gjelder det samiske har vakt oppsikt to år på rad som debattema i lokalavisa Altaposten. For to år siden var det Altapostens anmelder som selv var blant de fremste i kritikerkøen nettopp fordi samiske kulturuttrykk preget deler av arrangementet. Vi har opplevd liknende debatter flere steder i forbindelse med samisk skilting, samiskundervisning i skolen og heising av det samiske flagget. Det virker som at kritikken kommer når samiske kulturuttrykk synliggjøres på den offentlige arena. Det er bare noen generasjoner siden at kvinner opplevde det samme – likestillingskampen handlet blant annet om en større synliggjøring av kvinner i samfunnet. Kritikken mot dette er nå forstummet, så jeg har gode håp om at det samme skal skje når det gjelder synliggjøring av samer.

Vi som deler nabolag, kulturer og gifter oss med hverandre som broder- og søsterfolk burde greie å ta oppgjør med eventuelle negative holdninger som vi har i forhold til hverandre. Jeg har alltid ment at våre naboer og lokalsamfunn, både kvener og nordmenn, har både nærhet og andel i det samiske de også. Det er mange her nord som bruker samiske skinnluer, skaller og som selv lager verdens beste reinskav eller buljong uten at de selv er samer. Det finnes mange verdde-tradisjoner, men vi må fortsatt jobbe mye for å stadig knytte flere og nye bånd til hverandre folk imellom.

Jeg vil bruke anledningen til å skryte av Alta Sameforening som er vertskap her i dag. Det samiske samfunnet trenger ildsjeler som dere i Alta sameforening. Ikke bare har foreningen tatt initiativet til og fått etablert denne flotte samiske barnehagen som betyr så mye for både store og små samer her i Alta, men huset fylles også med liv og aktiviteter på kveldstid og i helgene. Samisk språksenter er den siste nyvinningen som både sameforeningen og kommunen har fått startet opp og arbeidet med å holde kurs i både språk og duodji foregår med fornyet kraft. Jeg ble både stolt og imponert da jeg kom inn på siidaen her en helg og traff på flere som sydde kofter. Alta/Kvalsund-kofta er ei flott kofte, og kursdeltakerne hadde plukket ut nydelige farger og kombinasjoner til koftene. To av deltakerne på kurset var unge samejenter fra området, og det viser at håndverket overføres til nye generasjoner. Dette arbeidet gir frukter, og det er dette engasjementet som skal åpne dører og hjerter for å se det samiske som en sterk og viktig egenart for stedet her. Duodji og kulturarbeid er viktigere enn resolusjonskriving!

Samene har ulike levekår og ulike muligheter som folk, og de regionale forskjellene er store både i Norge og de andre statene der samer bor. Dette er blant våre største utfordringer når vi skal gjøre opp status for den tiden vi lever i. Nordisk samekonvensjon er en mulighet for å gjøre noe med dette. I konvensjonen åpnes det for en samisk region på kryss av grensene. Konvensjonen er til behandling i Norge, Sverige og Finland. Mitt ønske og håp er at denne konvensjonen kan bli en milepæl for samene som ett folk bosatt i fire stater.

Jeg skal særlig nevne østsamene i denne sammenhengen, blant annet fordi østsamenes historie er en ubrutt fortelling om rettighetsfrarøvelser og undertrykking. Østsamenes situasjon har vært gjenstand for internasjonal oppmerksomhet over lang tid allerede. For nesten 40 år siden, i 1969, var det samlet 80 forskere fra ni land i Sevettijävri for å studere et ”utdøende” folk.  FN har i 2006 anmodet Norge om at det må tas konkrete og spesielle grep for å sikre utvikling og beskyttelse for østsamene med mål om å sikre fulle og like menneskerettigheter samt fundamentale friheter i forhold til å anerkjenne og respektere østsamenes egenartede kultur, historie og levesett. Det er derfor en milepæl at staten endelig har bevilget midler over statsbudsjettet til realisering av tusenårsstedet østsamisk museum. I forhold til østsamenes særstilling haster det med å få til grenseoverskridende arbeid.

Samenes kultur er preget av våre sterke grenseløse forbindelser. Slektskapsmessig, kulturelt og næringsmessig har samene alltid krysset grensene med største selvfølgelighet. Dette har jeg også vokst opp med, både i forhold til grensehandel, slektskap over grensene og en følelse av å være hjemme over hele Nordkalotten. Denne grenseløsheten og friheten er en verdi og en arv som er viktig.

”Jodi lea buoret go oru” sier et samisk ordtak som jeg i dag vil oversette med ”det er bedre å være i bevegelse enn å stå stille”. Samisk kultur er i likhet med alle andre kulturer, ingen statisk og stillestående størrelse som ikke endrer seg over tid. Vi i voksengenerasjonen må for eksempel tåle at ungdommen og den oppvoksende slekt har andre måter å uttrykke samisk identitet på enn vi gjør. Likevel tror jeg at heller ikke de unge vil miste av syne hva samekonferansen i 1971 slo fast: Vi er samer og vil være samer, uten dermed å være verken mer eller mindre enn andre folk i verden.

Med disse ord vil jeg ønske dere alle til lykke med feiringen av samenes nasjonaldag.

LIHKKU SAMI ALBMOT BEAIVAI!