!!!!!!!! Dette er NSRs gamle nettside !!!!!!!!

!!! Den nye nettsiden finnes på nsr.no !!!

 RSS feed

Vállje sámegiela!

Utskriftsvennlig versjon Historisk vedtak i Sametinget
I dag vedtok et nesten enstemmig Sametinget at man ikke kan akseptere at Stortinget vedtar finnmarksloven slik den foreligger. Kun 3 representanter stemte i mot fellesforslaget fra NSRs samarbeidsgruppe, Senterpartiets sametingsgruppe, Arbeiderpartiets sametingsgruppe og Samenes Valgforbund.

Publisert: 28.05.2003

Her er vedtaket i sin helhet:

Sametinget viser til Ot. prp. nr. 53 (2002-2003) Lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark (Finnmarksloven).

Sametingets fremste oppgave er å arbeide for at samene som ett folk gis mulighet til å bevare, utvikle og fornye vår kultur. Et folks rett til kulturutøvelse er en grunnleggende menneskerettighet, dette innebærer at både norske myndigheter og Sametinget har en plikt til å sikre naturgrunnlaget for den samiske kulturen.

Fornorskningspolitikken som er ført i forhold til samene, og striden om utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget i årene 1978-82, danner den historiske bakgrunnen for Sametingets behandling av forslaget til ny Finnmarkslov. På bakgrunn av Altasaken for mer enn 20 år siden, ble det omfattende utredningsarbeidet om samiske rettigheter iverksatt. Siden da har samiske organisasjoner, og senere Sametinget, lojalt forholdt seg til de politiske prosessene, samt Samerettsutvalgets omfattende og grundige faglige utredningsarbeid som hadde det formål å sikre det materielle naturgrunnlaget for samisk kultur. En ny Finnmarkslov skulle gi det samiske folk grunnlaget for en forsoning med fortidens urett, og sikre nye generasjoners livsgrunnlag på en positiv og anerkjennende måte. Samtidig vurderte utvalget hvordan samenes rettigheter skal avgrenses mot, og fungere sammen med den øvrige befolkningens og andre gruppers rettigheter og interesser.

Finnmarksloven er en god anledning til å synliggjøre at det ikke er en motsetning mellom en styrking av samenes rettigheter og en ivaretakelse av den øvrige befolkningens rettigheter.

Regjeringens forslag til lov bygger i liten grad på den omfattende og grundige politiske og faglige prosess som Sametinget har forholdt seg til. Regjeringens lovforslag har ikke tilstrekkelig forankring i Samerettsutvalgets lovforslag og de faglige vurderinger som ble foretatt i forbindelse med utvalgets lovforslag. Sametinget stiller seg kritisk til dette. En ny lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark må behandles med en respekt for, og ta nødvendig hensyn til, at Norge er opprettet på territoriet til to folk, samer og nordmenn, og at samene dermed er ett av de to statskonstituerende folk i Norge.

Det samiske folk har aldri gitt fra seg sine nedarvede rettigheter til andre ved forhandlinger, salg eller andre typer overdragelser. Dette gjelder både rettigheter til land, vann og andre naturressurser.

Lovens formål må hvile på det grunnsyn at den særlig skal sikre samisk kultur, og dermed også naturgrunnlaget for samisk kultur med næringer og samfunnsliv. Loven må også uttrykkelig slå fast et prinsipp om at folkerettens regler om urfolk ved motstrid skal gå foran lovens bestemmelser.

Sametinget konstaterer at det har vært en positiv utvikling de siste tiårene på urfolk- og samerettens område. Lovforslaget samsvarer dårlig med den utviklingen som har funnet sted på urfolksrettens område som det redegjøres for i proposisjonen, og de folkerettslige krav som stilles til særlig vern av det materielle grunnlaget for samisk kultur, jf. Grunnlovens § 110 a, jf. ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater og FNs Menneskerettighetskonvensjon om Sivile og Politiske rettigheter av 1966. Loven må være i samsvar med disse rettslige instrumenter.

ILO - konvensjon nr. 169 angir ikke bare en målsetning om å styrke og anerkjenne urfolks landrettigheter, den angir også hvilke virkemidler staten skal benytte for å styrke og anerkjenne disse.

Lovforslaget gir ikke samene som folk et særskilt rettsvern for sin kultur og sine næringer i konkurranse med andre interesser. Dette er verken i samsvar med de interne- eller folkerettslige reglene staten er bundet av, og det er heller ikke i samsvar med de moralske og politiske forpliktelser staten har for sitt urfolk. Lovforslaget gir heller ikke et tilstrekkelig rettsvern mot fremtidige lovreguleringer som svekker befolkningens råderett over ressursene, slik folkeretten forutsetter.

Sametinget viser til ILO- konvensjon nr. 169 artikkel 14 nr. 1 som krever at urfolks eiendoms-, besittelses-, og bruksrettigheter skal anerkjennes, jf. ordlyden i den originale engelske teksten ” rights of ownership and possession of the peoples concerned over the lands which they traditionally occupy shall be recognised”. Dette betyr at samene i områder hvor de allerede har etablerte rettigheter skal få disse anerkjent. Dette gjelder både i områder hvor samenes bruk av områdene er forholdsvis enerådende, og som gir grunnlag for eiendoms- og besittelsesrett etter 1.punktum i artikkel 14, og i områder hvor samenes bruk gir grunnlag for å få anerkjent bruksrettigheter etter 2.punktum i artikkel 14.

Regjeringens lovforslag sier ikke utrykkelig at samene har slike ulike kategorier av rettigheter som ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 14 nr. 1 beskriver. Sametinget har merket seg at Regjeringen i proposisjonen erkjenner at iallefall Indre-Finnmark er et samisk eiendoms- og besittelsesområde, blant annet etter bestemmelsene i ILO-konvensjonen nr. 169. Sametinget vil i den forbindelse peke på at myndighetene har en plikt i henhold til ILO-konvensjon nr.169 artikkel 14 nr. 2 til å foreta en helhetlig identifisering av landområder der samene lever. Dette er ikke fulgt nærmere opp av Regjeringen. Det er en mangel i forhold til nevnte konvensjon.

Dette medfører at den plikt som myndighetene har til å ”sikre effektivt vern av deres (urfolks) eiendomsrett og rett til besittelse” og anerkjennelse av slike rettigheter heller ikke er oppfylt, jf. ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 14 nr. 1 og 2.

Sametinget ser med bekymring på de konsekvensene en manglende identifisering og anerkjennelse av samenes rettigheter, bruksmåter og rettstradisjoner har for fremtidige generasjoners utøvelse av vår kultur og våre levemåter, jf. prinsippene i FNs Menneskerettighetskonvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966. Denne konvensjonen er ved Stortingets vedtakelse av Menneskerettsloven i 1999 blitt en del av norsk intern rett, og konvensjonen har forrang foran formell norsk lov, jf. lovens § 3 og Høyesteretts praksis.

En fremtidig Finnmarkslov må etablere et hensiktsmessig system eller en kommisjon som skal undersøke, vurdere og avgjøre mulige rettskrav som er bygd på sedvane, hevd, alders tids bruk, urfolksrettslige grunnlag m.v, jf. ILO- konvensjonens artikkel 14 nr. 3. Dette må skje uavhengig av samenes rett til å fremme saker for norske domstoler etter artikkel 12.

Slike ordninger er av grunnleggende betydning da norske domstoler ikke har særskilt undersøkelsesplikt i forhold til de historiske fakta, samiske og andre sedvaner og rettstradisjoner for øvrig. Samtidig vil det være urimelig tyngende for privatpersoner selv å måtte foreta slike undersøkelser, spesielt hvis kildematerialet bygger på muntlige eller andre tradisjonelle kilder, og de historiske kildene ellers ikke er skriftlig dokumentert.

Med den historikk som ligger bak jordeiendomsrettstilstand i Finnmark, vil det verken være etisk eller moralsk forsvarlig at det ordinære rettsvesenet må ta seg av en rekke rettstvister i kjølvannet av Finnmarksloven.

Sametinget mener at rettighetsforholdene til fisket i Áltá/ Alta, Njávdám/Neiden og Deatnu/Tana må avklares. Østsamene må få et særskilt vern for sin kultur og sitt samfunnsliv. Finnmarkingenes rett til saltvannsfiske og bruk av sjøarealer må lovfestes. Det er positivt at man i lovforslaget lovfester jordbrukernes rettigheter til utmarksbeite for bufe i fylket. Bufebeiterettens selvstendige rettsgrunnlag i gammel bruk og rettsoppfatninger, må avklares og lovfestes. Samiske utmarksnæringer og bruksmåter, særskilt kombinasjonsbruk, er viktige for å bevare, utvikle og sikre den samiske kulturen, og må derfor anerkjennes og lovfestes. Staten har en plikt etter folkeretten og intern norsk rett til å aktivt medvirke til at alle disse nevnte rettighetene sikres som viktige grunnlag for å sikre mangfoldet i den samiske kulturen også i fremtiden. Lovens ordlyd, forarbeider og virkeområde må derfor gjenspeile dette.

Sametinget må gis avgjørende innflytelse over inngrep og endret bruk av arealer i fylket. Med avgjørende innflytelse menes at den samiske folkegruppe i Finnmark, skal kunne sikre effektivt vern av arealene av hensyn til naturgrunnlaget for samisk kultur, jf. Grunnloven § 110a og ILO - konvensjon nr. 169 artikkel 14 nr. 2. Kun ved et slikt effektivt vern for den samiske kultur med næringer og samfunnsliv vil det være mulig å sikre en positiv næringsutvikling i fylket.

Loven må inneholde bestemmelser som gir et mye klarere arealvern for Finnmarks ressurser, hvor det gis reelle muligheter for å kunne hindre naturinngrep som vil stride mot lovens formål om å særlig sikre naturgrunnlaget for samisk kultur, med næringer og samfunnsliv, og være i strid med befolkningens interesser for øvrig.

Lovforslaget må avklares i forhold til EØS- reglene. Dette gjelder spesielt bestemmelsene som gjelder de fornybare ressursene i Finnmark. Det vises til at EU har akseptert prinsippet om særlige urfolksretter med grunnlag i tradisjonell bruk innenfor særskilte geografiske områder.

Det er også et rimelig krav at befolkningen i Finnmark skal få nyte godt av det vernet de erstatnings- og ekspropriasjonsrettslige regler gir for andre private. Samtidig vil det være naturlig å la lokalbefolkningen få utbytte av, og erstatning for inngrep som Staten gjennom andre lover gjennomfører ved utnytting av lokale ressurser. De norske lovreglene må i tillegg utfylles av de folkerettslige reglene om særskilt vern av urfolks kultur, inkludert næringer, se blant annet ILO - konvensjon nr. 169 artikkel 14 nr. 1 og 3, artikkel 15 nr. 1 og 2, jf. artikkel 13 nr. 2.

Sametinget er positiv til at lovforslaget anerkjenner reindriftens særskilte rettsgrunnlag, slik norsk Høyesterett allerede har lagt til grunn i sin praksis. Lovforslaget gir imidlertid ikke reindriften et godt nok vern av beiteland i Finnmark, noe Sametinget mener er nødvendig for å sikre fremtidig reindrift.

Loven må anerkjenne urfolks særskilte rettigheter til ressursene både over og under grunnen på fastlandet, samt rettighetene til ressursene i de kystnære farvannene, og må gi et særskilt vern for disse og finnmarksbefolkningens rettigheter for øvrig. Loven må legge til rette for at den fremtidige forvaltningen av Finnmark skal bygge på klare rettsgrunnlag. Loven må uttrykkelig sikre de grunnleggende rettigheter som urfolk har etter folkeretten. Disse må respekteres og danne grunnlaget for den fremtidige forvaltningen av områdene. En slik styrking av urfolks rettigheter vil kunne styrke alle finnmarkingers tilknytning og rettigheter til sine lokale naturressurser i fylket.

Når det gjelder spørsmål vedrørende forvaltning, har Sametinget merket seg at Regjeringen foreslår et felles grunnforvaltningsorgan for Finnmark. Tinget mener at dette ikke kan etableres uten at det foreligger en utvetydig overenskomst mellom staten og Sametinget, hvorved Sametinget gir sitt samtykke til en slik ordning. Sametinget viser til den begrunnelse og de måter for etablering som Samerettsutvalgets folkerettsgruppe har gitt og trukket opp i NOU 1997:5. Et helt sentralt vilkår er at det er en lik fordeling av medlemmer i styret fra Sametinget og Finnmark fylkesting, i tråd med flertallsforslaget fra Samerettsutvalget, jf. NOU 1997:4. Sametinget ser det i alle fall, uansett løsning, som viktig å ha et nært og godt samarbeid med Finnmark fylkeskommune slik at man sammen kan løse de mange utfordringer som ligger i forvaltningen av ressursene til beste for de som nå lever i Finnmark og for framtidige generasjoner.

Sametinget mener også at det er en forutsetning at det økonomiske fundamentet for Finnmarkseiendommen sikres, og at forvaltningen skal inneha grunnleggende innsikt og kompetanse i samisk kultur, sedvaner, naturforståelse og samspillet mellom fylkets folkegrupper.

Det Norge velger å gjøre i arbeidet med denne loven vil få internasjonal oppmerksomhet, og det vil få konsekvenser i forhold til andre stater og ikke minst andre urfolk. Særlig vil søkelyset være rettet mot hvorvidt folkerettens urfolksrettslige regler lojalt etterfølges av Norge eller ikke. Norges håndtering av denne saken vil ha betydning for landets anseelse i det internasjonale samfunnet. Dette er et ansvar som Norge bør være seg mer bevisst enn det som fremgår av forslaget til finnmarkslov.

Sametinget kan ikke akseptere at Stortinget vedtar Ot. prp. nr 53 (2002-2003) Forslag til Lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (Finnmarksloven) slik den foreligger.

Sametinget konstaterer at det kreves betydelige endringer i lovforslaget på bakgrunn av grundige faglige vurderinger. Det må også foretas vidtfavnende konsultasjoner med Sametinget, hvor formålet med konsultasjonene må være å få i stand et lovgrunnlag som også Sametinget kan slutte seg til.

Sametinget ber Stortinget om å sikre at det gjennomføres en folkerettslig forsvarlig prosess og behandling, innenfor udiskutable folkerettslige rammer. Dette må skje på basis av klart definerte rettsgrunnlag for folk i Finnmark.





Kommenter denne artikkelen    Tips en venn  Gå tilbake
NSR i media
Flertallet imot at Sametinget tar over reindriftsforvaltningen
Same eller ikke - hvem bestemmer?
Dyr i drift eller dyrebar?
– Reinspikka rasisme
– Ikke norske flaggets dag

 

Sist kommenterte artikler

NSRs historie
  • På tide å oppdatere?
Samisk hus i Oslo jubilerer
  • Grafikken
  • Jubileumsgrafikk
  • Misbruk av sameflagget
NSR går imot kollektiv avstraffelse
  • Rådet kopierer NSR

 

Norgga Sámiid Riikkasearvi
Norske Samers Riksforbund

Postboks 173 - 9521 KAUTOKEINO
Tlf.: +47 78 48 69 55 * Fax: +47 78 48 69 88 *
nsr(a)nsr.no
Mobil: +47 988 50 273 - Org.nr: 971 481 463

 

Layout: Heaika N. SKum
Webløsning:
Interkodex A/S