Jeg husker godt min største opplevelse helt fra jeg begynte i politikken og fram til i dag. Det var da Stortinget behandlet Sameloven. Den ble vedtatt i Stortinget 27. mai i 1987 og jeg kjente en historisk ånd under hele debatten. Ordbruken og vedtaket var av en slik karakter at jeg fikk den forståelse at den norske stat ville begynne en prosess som ville gitt det samiske folk et grunnlag til å kunne få en forsoning for tidligere tiders urett, og sikre nye generasjoner livsgrunnlag på en positiv og anerkjennende måte. Da tok Stortinget det første skritt til å erkjenne at den norske stat er bygd på territoriet til to folk, samer og nordmenn, og at samene på dette grunnlag er en av de statsbærende folk i Norge. Det var virkelig en historisk dag i mitt liv.

Det var også en historisk dag da Stortinget tok det neste skritt, nemlig når de vedtok Grunnlovens § 110 a, hvor staten lovte å tilrettelegge situasjonen slik at det samiske folk selv kan beskytte, styrke og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Jeg hadde nå ventet at Regjeringen la fram et sterkt og brukbart grunnlag for Stortingets tredje steg i denne prosessen, og endelig forslo en lov som beskytter og styrker samefolkets rettigheter til land og vann. Slik ble det ikke.

Vi skulle i dag også kjent den historiske ånden fra den gang, først og fremst fordi vi i dag drøfter den aller viktigste saken som Sametinget noen gang har behandlet. Dernest på grunn av de forventningene om at det nå blir vedtatt en lov som beskytter og styrker våre land- og vannområder. Jeg føler at Regjeringen med dette lovforslaget forsøker å føre oss til den situasjon som våre forfedre og våre foreldre levde under, hvor det var helt vanlig at samene følte at de stod med to tomme hender og måtte be om små smuler fra den norske stat, når de skulle dra nytte av sine egne naturressurser.

Samenes rettigheter er utredet i 23 år, og vi har tålmodig ventet hele denne tiden. Vi forventet virkelig  ikke at vår egen stat ville fornekte oss alle sammen slik som den nå har gjort. Regjeringen har ikke brydd seg om å avklare våre usikre rettsforhold i dette lovforslaget, men heller fortsatt tidligere tiders fornorskningspolitikk. Norske myndigheter har gjennom 100-års fornorskningspolitikk prøvd på ulike måter å sette opp nordmenn mot samer. Nettopp denne politikken og historien er årsaken til at folk i Finnmark tviler, og som fører til deres motstand mot andre, og som gjør at folk ikke riktig stoler på hverandres motiver i denne saken når det gjelder at urfolksrettigheter skal avklares.

Vi i Sametinget vil arbeide for alle samers rettigheter, både på kysten og innlandet, for dette er Sametingets ansvar. Vi selv tror og mener at samene som urfolk har uerstattelige rettigheter til land og vann. Disse rettighetene finner støtte både i Norges intern rett og internasjonal rett.

Men hva gjør Regjeringen? Jeg må nesten si at Regjeringen heller stadfester og styrker den norske stats såkalte ”kolonistherredømme” og frarøver det samiske folk rettigheter. I denne forbindelse vil jeg peke på § 19, hvor det står følgende:

” Finnmarkseiendommen har ikke vern mot at dens rettsstilling eller rettigheter endres, innskrenkes eller oppheves ved lov.”

Min påstand støttes av høyesterettsadvokat Otto Jebens, han sier blant annet om denne paragrafen følgende:

”§ 19. Denne bestemmelsen kan være den viktigste i hele forslaget. Den er alene nok til at det kan gjøre hele lovforslaget ellers illusorisk, og til at alle andre bestemmelser i forslaget strengt tatt kan anses uskrevet. Et tilfeldig flertall i Stortinget kan når som helst oppheve hele loven eller endre den til sin motsetning. Jeg er selvsagt klar over at fremtidig lovgivning kan endre enhver rettstilstand som er etablert ved lov. Men befolkningens rettigheter i Finnmark er for en vesentlig del etablert på selvstendig grunnlag uavhengig av lov. Disse rettighetene kan ikke fjernes uten ekspropriasjon. Bestemmelsen i § 19 vil derfor også være misvisende.”

Han sier videre: ” Innholdet i § 19 er faktisk sammenfallende med det dansk-norske eneveldets oppfatning av Finnmark som en koloni. Det sentrale i eneveldets oppfatning var at beboerne i Finnmark ikke hadde andre rettigheter enn dem som Kongen (staten) innrømmet dem til enhver tid.”

Norges Regjering stoler ikke på oss samer og heller ikke på finnmarkingene, og har laget en lovkonstruksjon som bare ser ut til å føre til strid og kaos. Regjeringens lovforslag danner ikke grunnlag for den grundige politiske og faglige prosess som Sametinget har lagt til grunn, men foreslår i stedet løsninger og ordninger, som ikke er utredet og som bare Regjeringen selv har foreslått. Regjeringen har ikke i det hele tatt rådført seg med sakkyndige i folkerett. Denne framgangsmåten fra Regjeringens side viser klart et maktmisbruk. Jeg vil minne alle om hva vår dyktige artist Mari Boine synger i sin sang: Høye herre langt der nede i Oslo, hør vår røst (osv.). På denne måten forstår jeg at Regjeringen helt har underkjent Samerettsutvalgets 17-årige arbeid, og vi har ventet forgjeves i 23 år. Dette er helt uakseptabelt.

Nå er det blitt slik at Finnmarksloven ikke oppfyller de bønnene om tilgivelse som staten har kommet med ovenfor oss, og de fortsetter heller ikke den prosessen som begynte i 1987, om at det samiske folk kunne inngå forsoning med staten for tidligere tiders urett og sikre nye generasjoner livsgrunnlag på en positiv og anerkjent måte. Sannheten er faktisk slik at Maoriene på New Zealand sier at de kan ikke tro på ”herrefolket” annet enn den skriftlige bønn om tilgivelse, den kan man henge på veggen hvor alle ser den og ikke glemmer den.

Jeg hadde virkelig ventet at lovforslaget ville danne og synliggjøre den positive utviklingen som har skjedd de siste 15-årene innenfor samerett og urfolksrett. Regjeringen har tatt mange steg bakover med dette lovforslaget og har glemt hvordan vår stat til nå har vært i spissen for å forbedre både same- og urfolksrett. Jeg vil i denne forbindelse vise til noe av det som har skjedd:

-          Sameloven ble vedtatt i 1987 og i den forbindelse tolkes FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, artikkel 27 slik at ordet kultur at dette også omfatter det materielle kulturgrunnlaget.

-          I 1988 ble Grunnlovens § 110 a vedtatt.

-          I 1989 ble Sametinget vedtatt grunnlagt.

-          I 1990 ble Sameloven styrkes ved at samisk språk ble gitt et vern.

-          I 1990 ratifiserte Norges Storting ILO – konvensjon nr. 169 Om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, som erstattet ILO – konvensjon nr. 107.

-          I 1999 ble Menneskerettighetsloven vedtatt av Stortinget, og to av FNs menneskerettighetskonvensjoner av 1966 ble tatt inn i norsk lov og gitt forrang foran norsk rett.

-          Den norske stat har positivt støttet at FNs Permanente Forum som akkurat nå har sitt andre møte i New York. I forbindelse med denne etableringen har norske myndigheter brukt positive ord som at i dette forumet skal urfolk og statene avklare og forbedre urfolkenes situasjon verden over.

-          Den norske stat har også vært ivrig og i spissen for å få sluttført forhandlingene om FN-erklæringen om urfolksrettigheter innen urfolkstiåret er ute.

Den norske regjering er også kjent rundt om i verden på denne måten: der hvor det er krig og ufred har den norske stat stått i spissen for å få etablert fredsprosesser som skaper tålmodighet og enighet og som sikrer enkeltmennesker og grupper menneskerettigheter. I disse prosessene viser Norge ofte til folkeretten.

Hadde det ikke vært naturlig at Regjeringen nå la fram for Stortinget et lovforslag som beskytter og styrker samenes rettstilstand og som oppfyller intern rett og folkerettens krav?