Kjære alle sammen.

I dag er det den første dagen i ett nytt år. Den mørkeste tiden på året får oss til å søke sammen og finne trygghet i tradisjoner og ritualer. Julehøytiden er en forsoningens tid, en tid til å dvele ved året som gikk. Nyttårsfeiringen er en markering av at vi får en ny start, og nye muligheter.

Hvis samefolket skal kunne se framover, må vi få anledning til å legge bak oss noe av det som har vært. I alle fall to vanskelige saker har hindret oss i å se framover, og det er mitt håp at vi snart klarer å forsone oss med dem og gå videre.

Østsamene er den delen av samefolket som fikk sine landområder delt mellom tre stater, og har dermed mer enn noen andre samer fått hindringer i veien for sin levemåte og kultur. I 2007 starter byggingen av den første østsamiske kulturinstitusjonen. La oss sammen bidra til at Østsamisk museum blir en drivkraft i en kulturreisning som både østsamer og andre samer kan være stolte av. Sametinget vil også arbeide for at fokuset på nordområdene gir et løft for det grenseoverskridende samarbeidet mellom østsamene, slik at vi i ettertiden kan si: det var da det snudde!

Mange samer har hatt et vanskelig møte med den norske skolehverdagen. For én gruppe av våre eldre har den største vanskeligheten vært at de på grunn av krigen og fornorskningspolitikken aldri fikk noen grunnutdanning. I fjor ble 70 av disse eldre endelig tilkjent billighetserstatning, og i løpet av 2007 vil enda flere av dem få sine søknader behandlet. Det er mitt håp at dette kan bli en verdig avslutning på en langvarig kamp for anerkjennelse. Sametinget vil arbeide for at det blir etablert en hjelpeordning for de som enda sliter med kontakten med offentlige myndigheter.

2007 skal være året da vi tar i bruk nye ressurser for å sikre en framtid for våre språk og kultur. Virkningene av fornorskningspolitikken fortsetter stadig, og det må enda sterkere grep til for å bremse – og kanskje greie å snu denne utviklingen. Mens vi har ventet i mange år på at staten skal oppfylle de forutsetningene Sametinget satte for å kunne ta i bruk Samefolkets fond, så har rentene på fondet samlet seg, og utgjør nå rundt 30 millioner kroner. Arbeidet for samisk språk og kultur trenger disse ressursene, og vi vil i løpet av året som kommer begynne å ta dem i bruk. Jeg mener en vesentlig del av disse midlene, 10 millioner kroner, bør gå til å styrke samisk litteratur. Det vil være et stort bidrag til styrking av samisk skriftspråk, fag- og kulturformidling.

I språket, og i den tradisjonelle kunnskapen, ligger vårt folks livsanskuelse og syn på verden lagret. Noe av dette – slik som fordommer mot andre folkegrupper og fordommer mot dem som velger å leve livet litt annerledes – bør vi legge fra oss og ikke formidle videre til våre barn.

Den mest grunnleggende menneskerett er retten til å bestemme over sin egen kropp og seksualitet. Seksuelle overgrep er ikke akseptable, verken i våre eller andre samfunn. Derfor er det med sorg og bekymring jeg ser at barn blir tillagt ansvaret for voksnes handlinger i forbindelse med de beklagelige overgrepssakene i Kautokeino. Jeg vil gjerne berømme mannsforeningen Dievddut i Kautokeino for det arbeidet de gjør for å minne oss om at respekt for kvinner og barn er noe som kjennetegner et ekte mannfolk.

Mange av våre urfolksbrødre og søstre lever under helt andre forhold enn oss. Vårt arbeid for en internasjonal anerkjennelse av urfolksrettigheter er derfor også et solidaritetsarbeid. I en verden der utfordringene ikke holder seg innenfor en stats grenser, trenger vi et forpliktende politisk samarbeid, og et rettssamfunn som også er grenseoverskridende. Jeg oppfordrer derfor de nordiske statene til å ta en ledende rolle i arbeidet for at FNs generalforsamling vedtar en urfolkserklæring i løpet av året som kommer.

Vi som bor i nord trenger større innflytelse på forvaltningen av ressursene i våre egne områder. Skal vi lykkes i dette arbeidet, så må vi jobbe sammen, uavhengig av hvilket folk vi tilhører. Men skal vi jobbe sammen må urfolks rettigheter anerkjennes i sterkere grad enn i dag. Samiske rettigheter kan være grunnlaget for at vi alle får større innflytelse på vår egen hverdag.

I forbindelse med reintallstilpasningen i Vest-Finnmark har vi lært at vi ikke finner gode løsninger uten dialog, og uten respekt for den tradisjonelle kunnskapen. Et nytt lovverk for reindrifta, som bedre ivaretar folkerettens forpliktelser og samisk rettsoppfatning, er en målsetning i løpet av året som kommer. Året 2007 kan også være det året da et offentlig utvalg slår fast at samer og andre i Finnmark har rett til fiskeressursene utenfor kysten vår. Sametinget vil arbeide for en lovfesting av disse rettighetene – og for en forvaltning som bedre sikrer bosetting og verdiskapning langs kysten.

Men en samisk framtid kan ikke sikres bare på grunnlag av fornybare ressurser. Det materielle grunnlaget for samisk kultur har endret seg i løpet av den siste generasjonen. Bruken av ikke-fornybare ressurser må utvikles på en skånsom måte, som kommer flest mulig til gode. Samtidig som vi sikrer naturgrunnlaget må det også satses på infrastruktur, utdanningsmuligheter, kompetansearbeidsplasser, og utvikling av det private næringsliv for å sikre ungdom en fremtid i våre områder.

Med disse ordene vil jeg uttrykke håp og forventninger til framtiden, og ønske dere alle et godt nytt år!