Det raser en årlig debatt om bruk av firehjuling og andre motoriserte kjøretøyer i utmarka utenom vinterstid. Det er tilsynelatende enighet blant ledende politikere, som for eksempel styreleder i Finnmarkseiendommen og visepresident på Sametinget, om at motorferdselloven skal endres i retning av å kunne tillate enda mer kjøring i utmarka.
 
Tålegrense og etterlatenskaper

Spørsmålet om barmarkskjøring i utmarka er et spørsmål om tålegrense. Det er åpenbart at kjøringen etterlater skjemmende spor som ikke forsvinner med naturlig gjenvekst. Den dag i dag finner vi kulturminner i samiske områder som etter mange tusen år fortsatt nærmest ligger i den åpne dagen; spor etter både arran og boassu. Om flere tusen år vil de grinende sporene etter firehjulingene kunne være de mest i øynefallende kulturminnene fra vår tid på jorda, og jeg kan ikke si at jeg syns det er en fin tanke. Hva sier egentlig dette om oss?
 
Et verdispørsmål

Behovene for å bruke motoriserte kjøretøy i forskjellige sammenhenger oppgis å være mange, og det gjelder befolkningen som helhet i Finnmark, ikke bare samene. Hyttebygging, fisking i fjellvann, elgjakt, rypejakt og multebær blant noe. Jeg tror ikke vi kan regne med at selvjustis vil begrense motorferdselen i utmarka, blant annet fordi mange brukere tenker på eget behov og ikke nødvendigvis på helheten. Videre er nesten all motorferdsel i Norge allerede under streng regulering nettopp av hensyn til problematikken omkring selvregulering. For firehjulinger er det ikke opprettet egen kjøretøykategori, dette medfører at vi ikke riktig vet hvem som eier disse kjøretøyene og det er heller ikke føreropplæring rettet mot dette kjøretøyet spesifikt.
 
Ut fra min forståelse av samisk kultur er det ikke bare egennytten som er det aller mest fremtredende elementet når man er i naturen. Nettopp respekten, omsorgen og det nære forholdet til landskapene våre har en sentral verdi i kulturen vår. For ansvarlige politikere blir det dermed også et verdispørsmål om hvorvidt man skal oppmuntre og bidra til ytterligere grad av kjøring i utmarka.
 
Vilje til begrensing må være uttalt

Problemet med denne formen for motorisert praksis som er under utvikling, er nemlig at det er gråsoner i alle retninger. Endringer i motorferdselloven i forhold til lokale myndigheters myndighet vil ikke nødvendigvis automatisk føre til en forverring av forholdene, la det være sagt med en gang. Likevel må politikernes vilje til begrensing være uttalt. Grensen mellom det vi må karakterisere som rekreasjonsbetinget uttak av ressurser bør trekkes opp mot næringsbruk av ressursene.
 
Grønn økonomi i bygdene

Jeg mener at vi som skal fylle egen fryseboks med multer, fisk og annet helst bør bruke beina våre når vi nyter av naturens goder, blant annet for å minimere kjøringen i utmarka. Dette er det jeg vil føre videre til fremtidige generasjoner, og dette er den bruken jeg håper vil gi like gode følelser som jeg selv har, fra for eksempel fra multebærturer i Skávlejávre eller Máddevárjohka. Behovet for tilgang til kjøring i utmarka må være relativt sett lite for oss som bruker naturen til det jeg vil karakterisere som rekreasjon.

Likevel er det nødvendig å nyansere. I samiske bygder har store deler av befolkningen en vesentlig del av innkommet gjennom en ”grønn økonomi”. Vi må ha disse forholdene for øye når vi tar fatt på et arbeid for å eventuelt endre på motorferdselloven. Det er en nemlig en vesentlig del av bosetningsgrunnlaget å kunne ha adgang til å sanke, drive jakt og fangst i bygdene.
 
Næringenes vilkår bør styrkes

Når det gjelder utmarksnæringer generelt og reindrifta spesielt må man se dette i sammenheng med næringenes utgangspunkter. I forbindelse med næringsaktiviteter som dette er firehjulinger og andre motoriserte hjelpemidler nødvendig. For å styrke disse næringenes vilkår, bør man kanskje vurdere å satse på gode og opparbeidede traseer, og disse må også de kjørevillige ansvarlige politikerne være villige til å ta vedlikeholdsansvar for. Næringsbruken av motorisert ferdsel må likevel fortsatt evalueres og reguleres etter behov.
 
Behov for mer kunnskap

For å forvalte godt trengs det kunnskaper, det gjelder alle forvaltningsnivåer. Jeg mener at det er på tide å ta tak i forskingsresultater på området, og eventuelt få opparbeidet nye kunnskaper om konsekvensene ved økende barmarkskjøring. Både Egil Olli og Johan Mikkel Sara er i posisjon til å få gjennomført større politiske prosesser på feltet, og da regner jeg med at også de politiske debattene vil måtte suppleres med de fagkunnskapene som finnes på feltet. Jeg ser frem til å delta i dette politiske arbeidet.