Den 4.april 2003 la Bondevik II regjeringen fram forslaget til Finnmarkslov, uten at Sametinget fikk delta i prosessen og få komme med sine forslag til endringer i lovforslaget på en tilfredsstillende måte.

Når Sametinget nå skal behandle forslaget til Finnmarksloven for andre gang, så er det heldigvis med et annet utgangspunkt enn vi gjorde sist gang.

Lovforslagets ånd og prinsipper er endret fra å fokusere på spørsmålet om allmennhetens rettigheter til naturressursene i Finnmark til å fastslå at det overordnede formålet med loven er å særlig sikre samisk kultur, med reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv.

Dette betyr at alle lovens bestemmelser må leses på bakgrunn av formålsbestemmelsen og det grunnsynet og de hensyn som etter den skal tillegges særskilt vekt. Dette betyr også at det grunnsynet som Samerettsutvalgets bygget sine forslag på nå er tatt inn i loven.

Dette har vært et av Sametingets hovedkrav, i likhet med kravet om at folkeretten skulle få en sentral rolle i lovforslaget. Det har vært stor enighet i Sametinget om at ILO- kovensjonen skulle gjennomføres i norsk rett ved inkorporering og gis forrang foran norske lover. Justiskomiteens innstilling medfører en delvis inkorporering eller gjennomføring av konvensjonen. Konvensjonen får ikke forrang foran alle andre lover, slik som konvensjonene som nevnes i Menneskerettsloven har. Men forslaget innebærer likevel at Justiskomiteen har imøtekommet Sametingets krav om inkorporering ved at urfolkskonvensjonen får forrang foran finnmarkslovens bestemmelser hvis domstolene kommer til at bestemmelser i loven strider mot konvensjonen. I tillegg følger det av merknadene til loven at konvensjonen vil være en viktig rettskilde ved fortolkningen av loven.

Hadde sjøfiske vært omtalt i proposisjonen, kunne kanskje muligheten for å få med bestemmelser om de kystnære ressursene vært større. Sametinget har hevdet, og hevdet til siste timen i dialogen med komiteen at rettighetene til de kystnære ressursene skulle tas med i loven. Våre forslag til konkrete lovbestemmelser om marine ressurser fremgår av våre arbeidsdokumenter som er lagt frem for komiteen og nå er offentliggjort. Vi fikk ikke gjennomslag for konkrete bestemmelser om sjøsamenes og andre finnmarkingers rettigheter til fiske og andre fornybare ressurser. Utifra det utgangspunktet vi hadde, så vil jeg likevel si at komiteens erkjennelse av at fiske er en viktig del av samisk kultur, og pålegget om å sette igang arbeid for å klargjøre rettighetssituasjonen på kysten av Finnmark, er til å leve med. En politisk prosess har startet, og retningen er positiv sett med våre øyne. I merknadene åpnes det også for at Finnmarkskommisjonen kan kartlegge og anerkjenne også rettigheter til saltvannsfisket i Finnmark. Dette er noe vi må ta med oss og arbeide med videre.

Finnmarksloven er det første viktige steget i prosessen med å anerkjenne samenes rettigheter til grunn og ressurser. Nå begynner arbeidet med de gjenværende spørsmål, slik som østsamenes situasjon og konkrete oppfølgninger av lovens andre sider. Og vi har ikke tenkt å slutte å arbeide med disse sakene.Nå er grunnlaget lagt for videre diskusjoner med sentrale myndigheter om hvordan det samiske samfunnet skal videreutvikles, og hvordan vi skal bidra positivt til deen videre utviklingen av Finnmark.

Sametinget har fått et virkemiddel for å påvirke arealforvaltningen i fylket som vi ikke har hatt tidligere. Selv om bestemmelsen om Sametingets retningslinjer etter vårt syn ikke burde inneholdt noen departemental kontroll, så ser vi på dette som en aksept av Sametingets rolle som forvalter av de samiske interessene og verdiene. Det er også andre steder i loven hvor det ideelt sett ikke burde vært behov for kontroll fra statlig hold. Slik jeg ser det så er dette virkemidler statlige myndigheter har behov for å ha spesielt i startfasen. Det er ikke hver dag at hjemmelen til et areal på størrelse med Danmark overføres fra stat til lokalbefolkningen. Sametinget har hele veien forutsatt at organet skal være selvstendig og ikke være underlagt statlig styring. Vi har ikke klart å få gjennom alle våre forslag vedrørende dette. Slik jeg ser det vil skepsisen til det nye organet og den lokale styringen av det etterhvert forsvinne, når staten og andre ser at finnmarkingene selv kan styre like godt, og antakelig bedre, enne det staten har gjort. Når organet har funnet sin plass, så bør Sametinget arbeide videre med å få styrket loven ytterligere.

Når det gjelder ressurser inneholder lovforslaget enkelte endringer som er i tråd med Sametingets ønsker. Bygdene og ressursbruken som bygdefolk har, har fått sin anerkjennelse gjennom adgang til særskilt rett til utnyttelse av fornybare ressurser i bygdenes tradisjonelle områder. Denne bestemmelsen samt bestemmelsen om lokal forvaltning av slike ressurser vil kunne være et viktig virkemiddel for å sikre fortsatt bosetting i bygdene. Sametinget ville selvfølgelig helst sett at lovforslaget bar mer preg av samiske sedvaner og en klar anerkjennelse av det kollektive aspektet av samenes bruk. Når det er sagt mener jeg loven inneholder mange positive forbedringer, spesielt gjelder dette allmennhetens adgang til ressursene. Regjeringens forslag inneholdt en bestemmelse om allmennhetens rett til å utnytte ressursene i Finnmark. Dette er et spørsmål som har vært gjenstand for mye diskusjon i media. Lovforslaget er endret fra å omhandle allmennhetens rettigheter til å si at allmennheten har adgang til ressursene, etter tillatelse fra Finnmarkseiendommen. Ved ressursmangel vil lokalbefolkningens bruk kunne gis prioritet, og det er en riktig og viktig presisering. Forøvrig vil jeg si at Sametinget og Fylkestinget under hele prosessen har stått sammen om spørsmål vedrørende allmennheten.

Etableringen av Finnmarkseiendommen markerer et historisk skille i forvaltningen av grunn og ressurser i Finnmark. Samene sikres en lovfestet deltakelse i styringen av grunn og ressurser, og kan være med på å avgjøre hvilke tiltak som er nødvendige for å sikre fremtiden for kommende samiske generasjoner. Dette er det sentrale og viktige. Selv om styresammensetning og avstemmingsregler også er viktige, så har jeg stor tiltro til at både Sametingets og Fylkestingets medlemmer i styret vil utøve sitt verv på en ansvarsfull og god måte til beste for alle som bor i fylket. 

Statskogs forvaltning har også hatt kommersielle mål, og har ikke hatt som formål å styrke lokalbefolkningens rådighet over sine ressurser. Finnmarksloven setter en stopper for at det overskuddet Statskog Sf har hatt hvert år ved salg av ressursene her, forsvinner ut av fylket. Finnmarkseiendommen skal ivareta forvaltningen av ressursene og få inntektene av salg av fiske- og jaktkort. Det samme gjelder de mineralene som tilhører grunneier. Disse vil fra lovens ikrafttredelse tilhøre Finnmarkseiendommen, som vil gi tillatelser til undersøkelser og utvinning av disse.

Når det gjelder mineraler så skal det legges vesentlig vekt på hensynet til samisk kultur med reindrift, utmarksbruk, næringer og samfunnsliv. Dette betyr at Sametingets lange kamp for å få en regel om særskilt vektlegging av samiske hensyn ved mineralutvinningssaker endelig har medført resultater. Dette er viktig å merke seg. Dette vil forhåpentligvis også gi føringer for behandlingen av mineralsaker i andre samiske områder og Bergmesterens forvaltning av de øvrige mineraler.

Finnmarkslovsaken inneholder svært viktige prinsipielle avklaringer. Fremover vil grunnlaget for vurdering av samiske interesser i saker som angår bruken av utmarka ikke lenger være avhengig av om en saksbehandler kjenner til og har vilje til å vurdere samiske hensyn.

Da Sametinget behandlet saken i mai 2003, slo vi fast at samenes rettigheter måtte

identifiseres, anerkjennes og sikres. Sametinget mente det måtte etableres en kommisjon som skulle ta seg av dette. For Sametinget har det hele tiden vært av grunnleggende betydning at folk ikke må gå til domstolene med krav om anerkjennelse av sine etablerte rettigheter. Sametinget har også hele tiden hevdet at en slik identifisering ikke skal medføre kostnader for det samiske folk. Forslaget om Finnmarkskommisjon og særdomstol er svært viktige fremskritt, og vil danne modell for løsning av slike spørsmål i våre naboland og for andre urfolk. Ikke alle positive elementer fremkommer direkte av lovteksten. Kommisjonen skal fastslå etablerte rettigheter etter gjeldende nasjonal rett etter § 29- og hvis man leser merknadene så nevnes samiske sedvaner spesielt som en del av grunnlaget for kommisjonens avgjørelser. Sametinget har siden sin etablering hatt det som ett av sine hovedmål å sikre samiske rettigheter, spesielt ved å få anerkjennelse for og styrking av samiske sedvaner og rettsoppfatninger. Dette oppfatter jeg som et steg i riktig retning i så måte. 

Prosessen med konsultasjoner har vært lærerik og nyttig, men har også hatt sine vanskelige sider. Å komme inn og prøve å få til grunnleggende endringer i et lovforslag etter at Regjeringen har ferdigbehandlet den, er svært vanskelig. Jeg vil sterkt utrykke at vi - til tross for gjennomslag for mange krav - ikke kan leve med at andre viktige samiske lovsaker behandles på denne måten. Sametinget er nødt å komme inn i prosessen på et stadium hvor man kan være med på å legge premissene for arbeidet videre. Jeg er stolt over at de folkevalgte på Stortinget etter denne prosessen har fått erfare et Sameting som har opptråd ryddig, saklig og som sammen med Justiskomiteen har ført saken dit vi er i dag. Det omfatter også samarbeidet med Finnmark fylkeskommune. Jeg håper at vi gjennom dette arbeidet har pløyd grunnen for en bedre og mer inkluderende behandlingsmåte av slike viktige samepolitiske saker. Det som med sikkerhet kan sies, er at denne saken har medført konstitusjonelle nyvinninger som har gitt Sametinget en plass i Norges parlament. Jeg vil også si at Regjeringspartiene og Arbeiderpartiet etter mitt skjønn har opptrådd ryddig og skikkelig i konsultasjonene og i samarbeidet vi har hatt i over to år. Det lover godt for fremdidig samarbeid.