Myndighetenes tiltakende harde fornorskningspolitikk overfor samene både i skole og samfunnslivet forøvrig og en ytterligere innskrenking av de samiske primærnæringene, er de grunnleggende årskaer til at samene tar til å organisere seg i foreninger i begynnelsen av dette århundre. Innflyttere får større rettigheter enn urinnvånerne. Reindrfitsloven av 1883 er middelet mynighetene har til å regulere og innskrenke en eksisterende primærnæring. Disse forhold bidrar til at sameforeninger stiftes først i Midt-Norge, senere i Finnmark.

1906: Nordre Trondhjems Amts Lappforening, 1907: Søndre AMts Lappforening, 1907: Søndre Nordland Amts Lappforening, 1908: Brurskanken Samiske Lag, 1908: Helgeland "Sameforening" og 1910: Brurskanken Samiske Kvindeforening.

I Finnmark stiftes den første sameforening i Karasjok i 1910, så følger i 1911: Polmak, Tana, Porsanger og Nesseby (uvisst årstall).
Helt fram til 1925 gjøres store felles anstrengelser blant annet gjennom flere samekonferanser, for å bedre myndighetenes forståelse overfor samene. Godt begrunnede forslag og inntrengende anmodninger gjør ikke myndighetene mer velvillig stemt. I 1924 foreslo den samiske lærer, Per Fokstad, at det skulle innføres samisk begynneropplæring med norsk som fremmedspråk og intergrering av samiske emner i samfunns- og orienteringsfag. Den parlamentariske skolekommisjon avviste dette med den begrunnelsen at samene ikke kunne erverve seg en slik "åndskultur" for "hele folkets egenart og begavelse ikke peker i den retning." I 1925 har da også det samiske organisasjonsarbeidet stilnet. Myndighetenes fornorskningspolitikk har tilsynelatende seiret.

Etter verdenskrigen våkner igjen tanken om organisering i egne foreninger. I 1947 legges grunnlaget for Reindriftssamenes Landsforening på et møte i Trondheim. Da det ikke lykkes å gjøre denne foreningen til en sammenslutning for alle samer, ble det i Oslo stiftet en egen sameforening i 1948 som i 1950 ble omdannet til en landsforening var å spre opplysning om og blant samene.

I 1953 innleder foreningen samarbeid med tilsvarende foreninger på svensk (Same-Ætnam) og finsk (Same Litto och Same Cuvgetus Særvi) side. Samme året ble den første samekonferansen holdt i Jokkmok hvor disse foreningene sendte representanter. Her behandlet man samiske nærings- og kulturspørsmål. Konferansen valgte et arbeidsutvalg med 3 medlemmer fra hvert land. Utvalget skulle koordinere det videre arbeid (Det første Nordiske Sameråd).

Tanken om egne lokalforeninger av Sámi Sær´vi blir satt fram i 1955, og i 1959 blir den første lokalforeningen stiftet i Karasjok. Når Kautokeino kommer med i 1963, blir man også oppmerksom på behovet for en reorganisering av landsforeningen som egentlig holder til utenfor Sameland. Diskusjonen om en reorganisering eller en ny landsforening får enda større aktualitet etterat to nye sameforeninger er kommet til i 1966 og 1967 i Porsanger og Tana. Man etterlyser bedre samarbeidsmuligheter mellom de samiske organisasjonene i de sentrale samiske kommunene. Vinteren 1968 er representanter fra de 4 foreningene i Finnmark og foreningen i Oslo samlet til et møte i Karasjok for å diskutere en reorganisering av landsforeningen Sámi Sær'vi - Samisk Selskap - og nye vedtekter. Høsten 1968 er man så moden for å ta skrittet fullt ut. Representanter fra de 4 Finnmarksforeningene samles til møte i Kautokeino 30. november 1968, og den nye landsforeningen er et faktum. Foreningen får navnet Norga Sámiid Riikkasær'vi - Norske Samers Riksforbund.

Les mer om NSR