NRK Sápmi har igangsatt valgkampen på vegne av oss alle som er levende opptatt av samepolitikk.
Presidentkandidatdebatten i forrige uke var den første oppvarmingen til det som blir en lang, og spennende valgkamp. Hva er det vi som samepolitikere har å tilby våre velgere, når så mange av våre saker blir avgjort over hodene våre – for å si det som en annen kandidat: Når vi mangler nøkkelen?
Sametinget må bli dyktigere på å mobilisere omkring de viktige samiske sakene. Altfor mange beslutninger som er viktige for oss tas i det stille, gjennom diskrete møter og delvis lukkede prosesser. Sametinget får ikke den drahjelpen som trengs fra samfunnet til å overbevise de som må overbevises, i saker der vi ikke har egen beslutningstid. Vi trenger bedre forberedelse, og kortere reaksjonstid, og det oppnår vi bare gjennom gode debatter.
Vi kan bruke mineralsaker som et eksempel. Den debatten vi har hatt det siste året om konsekvensene av mineralvirksomhet hadde vært gull (ja, GULL) verdt for noen år siden da Mineralloven var på bordet. Jeg har tro på at vi kan påvirke hvis vår egen timing kan bli litt bedre!
Er det noe jeg virkelig beundrer i det samiske samfunnet, så er det denne kraften som vi greier å skape når vi rister av oss avmaktfølelsen og finner gløden i oss selv.
Dette får uttrykk i stort og smått, enten det dreier seg om å mobilisere til en sparkstøttingskonkurranse i en bygd som en gang skulle legges under vann, slik Máze gilisearvi gjorde denne helga, for andre året på rad. Slik fikk de både store og små på beina og ut i vinterværet for å oppleve noe sammen. Eller det kan få uttrykk gjennom både politisk og akademisk entreprenørskap slik som hos min nærmeste nabo hjemme, Diehtosiida, det samiske vitenskapsbygget.
Mange har spurt oss om vi ikke føler oss snytt for utsikten fra verandaen vår, når vi har fått en slik koloss av en nabo?
Jeg må svare at jeg syns det er den mest inspirerende utsikten vi kunne hatt! Jeg blir så glad når jeg ser den store veggen. Vi kan! ( Det er også en veldig effektiv levegg mot kalde vintervinder, og da snakker jeg ikke om de politiske...)
De aller første ansatte på Sámi allaskuvla går av med pensjon i disse dager, mer enn 20 år etter etableringen, og nye krefter, nye generasjoner tar over. Min eldste datter er snart klar for høyere utdanning, og hun har tilbud som overhodet ikke fantes den gangen jeg avsluttet videregående skole. Vi har på mange plan greid å gi våre barn et bedre tilbud enn det vi selv hadde. Noen ganger må man se samepolitikken i et generasjonsperspektiv for å se utviklingen, men den er der, selv om svært mye gjenstår.
Samisk selvbestemmelse handler om vår egen skjebne og framtid, om at vi skal ha mulighet til å forme samfunnet vi ønsker, velge de beste løsningene for oss selv, enten de allerede finnes i det norske samfunnet, eller vi trenger å skape noe eget.
Jeg har tro på samisk entreprenørskap og innovasjon, og mener Sametinget har en viktig rolle for å legge til rette for det, slik som man f.eks. gjør gjennom prosjektet Indigee, som har urfolksungdom og etablerere i Barentsregionen som målgruppe. Jeg tro at det ligger mye visdom i det som har vært urfolks overlevelsesstrategi: tilpasningsdyktigheten.Hvem er det som er kjappere enn oss i å ta i bruk ny teknologi på nye måter? (det tenker jeg ofte når jeg bruker rettetangen til dattera min til å rette ut frynsene på silketørklene mine...)
Det finnes forskning som viser at flerspråklighet fremmer innovasjon og nytenkning, og hvis det er slik så har vi jo et kjempefortrinn i det samiske samfunnet. Ikke bare har vi vårt eget språk- og kulturmangfold å hente inspirasjon fra, men vi har også et mangfold å øse ut av i de majoritetssamfunnene vi bor i.
Vi kan sammeligne de norske, finske, svenske og russiske løsningene, og slik finne tilnærminger som passer best for oss. Det er jo en sann luksus å ha muligheten til å sammeligne og velge, og det burde vi utnytte i mye større grad!
Det er ikke nødvendigvis sånn at den løsningen f.eks. Norge tilbyr oss er fasiten. Da kan vi si: “Hei, Norge! Look to Finland!” – eller Sverige for den saks skyld. Hadde bare statene vi bor i vært litt mer opptatt av å tilby oss de beste løsningene, for denne positive konkurransen er de jo ikke alltid så opptatt av.
Vi setter nå vår lit til at forhandlingene om den nordiske samekonvensjonen skal forplikte statene til å sette noen minstestandarder for hva de tilbyr oss, og tilpasse seg hverandre, slik at det ikke lenger betyr så mye hvilken side av grensen vi bor på.
Det er ett framtidshåp vi bærer med oss videre!
Tidligere blogginnlegg
---
NRK har åpnet for kommentering av denne bloggen. Vi anmoder alle til å være saklige.