Med ett år til sametingsvalget i 2013, arrangerte både Arbeiderpartiet og Norske Samers Riksforbund (NSR) sine viktigste mobiliseringsmøter forrige helg.
Arbeiderpartiets samekonferanse i Bodø avslørte konflikter innad, lite ryddige prosesser, og en uavklart presidentkandidat.
Men klarer NSR å utnytte dette? Eller rettere sagt: vil Arbeiderpartiet la NSR utnytte dette?
Arbeiderpartiet har vist seg å ha svært lojale velgere. Hvis de nå klarer å sette fokus på sakene fremfor konfliktene, og å mobilisere valgapparatet sitt, så er det fullt mulig å tiltrekke nye velgere i tillegg til de lojale. Ett år er lang tid.
Et samlet NSR
NSR på sin side slapp Arbeiderpartiets problemer. Presidentkandidaten har vært klar lenge, og den formelle utnevnelsen av Aili Keskitalo ble da også en markering av hvor kursen skal gå og hva som skal være målet: NSR i posisjon på Sametinget etter valget 2013.
Aili Keskitalo kunne konstatere at hun nå kan legge strategiene for valgarbeidet med full ryggdekning i organisasjonen. Nå venter de lokale nominasjonsprosessene. Det vil overraske dersom de alle steder forløper like rolig som på landsmøtet, men dette er da også nomineringens vesen.
Politikk er også å ville, og det skal da også gjenspeile seg i engasjementet i nominasjonene. NSR vil nok, så langt det er mulig, passe seg for at lokale drakamper ikke resulterer i at nye grupperinger dannes – med potensiale for å fragmentere stemmene lokalt.
Mineralsaken
Mineralvirksomhet i samiske områder ble den lengst diskuterte saken på landsmøtet. Med den økte interessen internasjonalt for mineralvirksomhet også i samiske områder, er dette en sak som har tvunget seg frem.
Prosessen med den nye mineralloven førte ikke til at Sametinget fikk gjennomslag for sine krav, og misnøyen med loven i sin nåværende form kom da også tydelig til uttrykk på landsmøtet.
Landsstyret hadde i sin innstilling til vedtak inkludert at NSR er imot mineralvirksomhet i samiske områder med de rammene som gjelder i dag, og med gjeldende lovgivning som grunnlag.
På landsmøtet fremmet NSRs ungdomsutvalg et nytt forslag til vedtak. Ungdomsutvalget var redd for at formuleringer i landsstyrets forslag kunne tolkes annerledes og «mildere», og ønsket et mer presist språk i vedtaket.
En komité fikk i oppgave å omforene disse to forslagene til et nytt. Debatten nådde ikke de store temperaturer. Til det var man, til tross for ungdomsutvalgets innvendinger mot det opprinnelige forslaget, for enige. Derfor ble da også vedtaket i mineralsaken enstemmig.
Frustrasjon på begge sider
På NSRs landsmøte ble det uttrykt en frustrasjon over å være i opposisjon, og at de ikke fikk sakene sine gjennom. Sametingsrådet ble beskyldt for å arkivere saker fremmet av NSR, uten at de kom opp til behandling.
Å være i opposisjon er da også en relativt ny øvelse for NSR, og kan nok forklare noe. At Sametingsrådet vil utøve sin politikk, og gjøre sine prioriteringer, burde ikke overraske.
En lignende frustrasjon, med motsatt fortegn, kan også spores i Arbeiderpartiet – kanskje som et resultat av styringsslitasje. Samene i Arbeiderpartiet har lenge pekt på fordelene «det samiske Arbeiderpartiet» har ved at de har direkte kanaler til moderpartiet, og at denne innflytelsen kan resultere i større gjennomslag for samiske saker sentralt.
Det er vel ikke å ta sterkt i å si at dette med tiden har vist seg å være en svært overdrevet forventning. Kanskje er det også dette som frustrerer mange samer i Arbeiderpartiet. Tvert imot virker det som om samiske saker i dag har et kladdeføre i partiet, og dermed også i regjeringen.
Sametingets reelle innflytelse
Det er verdt å merke seg at eksemplene på dette er i saker som Sametinget anser som svært viktige: behandlingen av lovforslaget om oppfølgingen av Kystfiskeutvalget, behandlingen av gjeldende minerallov, og et anstrengt forhold til begrepet «selvbestemmelse».
Utnevnelsen av ny samisk statssekretær skapte også usikkerhet om hvilken rolle Samepolitisk råd har i Ap. Inntrykket som skapes er at regjeringen, til tross for konsultasjoner med Sametinget, i svært begrenset grad gir Sametinget avgjørende innflytelse på saker av denne art.
Stortingets behandling av disse sakene gir heller ikke grunn til å tro at det blir en dramatisk endring ved et eventuelt regjeringsskifte. Et viktig moment her er det splittede Sameting. Det blir ikke lettere å få gehør for Sametingets syn når det ikke er et enhetlig syn som fremmes i viktige saker.
Behandlingen av Finnmarksloven i 2005 hadde en annen karakter. Et samlet Sameting tvang gjennom nye forhandlinger om Finnmarksloven. Kravet fra Sametinget ble oppfattet som svært tydelig, og prosessen fikk et annet utfall enn det opprinnelige lovforslaget.
Konsensus som virkemiddel?
Vi kan altså oppleve at rollene er byttet om etter neste valg, og at begge partier har et behov for å rette opp egne frustrasjoner. Men er det konstruktivt? Vil det skape gehør for samiske saker – blant samer, i lokalmiljøene, i norsk opinion, og blant norske politikere?
Kanskje er det nå, på ny, nødvendig for Sametinget å søke konsensus i saker som man anser som så viktige at partipolitiske skillelinjer fravikes?
Ifølge Sametingsrådet er man ikke ferdig med historiske rettigheter knyttet til kystfiske, Samerettsutvalget II skal behandles videre, og mange ønsker en omkamp på mineralloven. Lokalt vil mange også ha et mer offensivt Sameting i saker som påvirker næringer og bosetting generelt.
Det er mange viktige prosesser som skal i gang. Sametinget vil nok måtte vurdere hvilken arbeidsform som gir det ønskede resultat.
