– Sametinget en kopi av Stortinget

– Til en viss grad kan jeg skjønne at opposisjonen på Sametinget klager over at de skjeldent eller aldri når gjennom med sine forslag til nye saker. Men det ligger i og for seg i den konstitusjonelle organisaseringen av Sametinget, der man har valgt å kopiere Stortinget i Oslo og innført parlamentarisme. I et slikt system vil alltid flertallet bestemme dagsorden og opposisjonen har i prinsippet ingen makt, forklarer Aarebrot.

Frank Aarebrot (65) er en norsk statsviter fra Bergen, og professor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen. Han er også professor II i demokratiutvikling ved Örebros universitet i Sverige.

Aarebrot forsker innen feltene nye demokratier og demokratisering, valganalyse og metodikk, europeisk integrasjon og forskningsformidling, men i Norge er han mest kjent som politisk mediekommentator og ekspert på valg.

• Les også: – De taletrengte er vinnerne
• Les også: Frykter større avstand mellom velgerne og Sametinget
• Les også: Kvinnene fremmer flest nye saker

«The Winner Takes It All»

Silje Karine Muotka i Norske Samers Riksforbund (NSR) er den politikeren på Sametinget som i denne valgperioden har foreslått flest nye saker. – Våre forslag forsvinner i systemet med måten Sametingets «regjering» behandler disse på.

– Representantforslagene burde ha vært satt mer i fokus. Dette er jo grunnlaget for det politiske arbeidet, og et uttrykk for det som rører seg i det samiske samfunnet, sier Muotka til NRK.

Sametingspresident Egil Olli mener opposisjonen klager uten grunn .

– Mange av de «nye sakene» dem fremmer, jobber vi allerede med, sier Olli.

Valgforsker Aarebrot sier at denne misnøyen klart viser «medaljens bakside» når det gjelder den modellen Sametinget har valgt for sin organisering.

– Det som er poenget med denne britiske parlamentarismen, som både Stortinget og Sametinget har som modell, er at «The Winner Takes It All» (Vinneren tar alt), forklarer Aarebrot.

Prinsippet her er at opposisjonen gjerne har hatt makten før og vil gjerne få makten ved et senere valg.

– Hvis opposisjonen syter og klager for mye, da kan jo regjeringen si at «Himmel og hav! Dere kommer med gode forslag nå, men hvorfor fremmet dere ikke disse forslagene den gangen dere selv hadde makten? Eller så kan dere vente med disse forslagene til dere vinner et senere valg. Nå er det vi som har makten og våre forslag som gjelder», sier Aarebrot.

Det typiske bristiske parlamentariske systemet går utpå at man veksler om å ha makten. Det er det samme systemet som Johan Sverdrup innførte i Norge i 1884 og som Sametinget har kopiert.

• Les også: Her er Willys høydepunkt
• Les også: Dyslektikeren som snakker mest
• Les også: Sjekk hvem som snakker mest

– Kan diskutere andre mulige løsninger

Frank Aarebrot understreker at valget av parlamentarisk modell helt og holdent er opptil Sametinget selv. De kan velge å fortsette med dagens modell eller se seg om etter andre modeller, som kanskje passer bedre.

– Det som ville være interessant at dersom samiske politikere ønsker å diskutere dette. Noe av problemet med Sametinget er at det ofte dreier seg om kulturelle spørsmål. En viktig funksjon for Sametinget er å bevare samisk kultur. Da kan de blant annet velge en modell der man i kulturspørsmål lar flere stemmer enn de som sitter i «regjeringen» komme til. Og da kan det jo fortsatt være slik at i økonomiske spørsmål er det de som sitter i flertall som bestemmer, foreslår Aarebrot.

I dette systemet sørger man for at alle ideer i spørsmål som har med samisk kultur å gjøre kommer frem. Det vil si et system der «regjeringen» i Sametinget lytter til alle.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Aarebrot forklarer at finnes flere mulige modeller Sametinget kan velge. Det vi har i Norge, på Sametinget og i London er den såkalte «Westminster modellen», det vil si at vinneren tar alt. I land på kontinentet som i Nederland, Belgia og Luxembourg har de en helt annen modell. Her danner de en regjering der de sørger for at andre kulturelle minoriteter alltid er representert. Det vil si at mindretallet er representert.

En annen modell er den som finnes i Sveits. Her danner de en regjering der alle partiene som er valgt inn i parlamentet er representert i regjeringen. Dette har fått navnet «formannskapsmodellen», som også finnes i de fleste norske kommuner.

– Hvis det skal være aktuelt for Sametinget å endre på sin egen organisering så må alle partiene der bli enige om å holde en konstitusjonskonferanse. De må man spørre seg selv om man fortsatt skal herme etter Oslo, eller vil vi kaste blikket utenfor Norge og se hvordan de gjør det i andre europeiske land. Kan det tenkes at det finnes parlamenter i andre land som arbeider på en måte som passer bedre for å videreutvikle mangfoldet i samisk kultur? Det er etter min mening et godt spørsmål, mener valgforsker Frank Aarebrot.