I går var 41-åringen fra Kautokeino tilbake i jobben som leder for Norske Samers Riksforbund (NSR). Nå står hun fram for første gang offentlig om diagnosen hun fikk i februar i år.
– Det er godt å være på jobb igjen nå som det blir grønnere, sola skinner og det er varmere i været. Jeg føler at humøret er tilbake og at jeg fortsatt har mye å gi, sier hun.
Tenkte mest på håret
Slik var det ikke en februardag. Da fikk hun vite at hun har kreft i skjoldbruskkjertelen.
– Det er tøft å få en kreftdiagnose. Heldigvis var legen veldig rask med å informere meg om at akkurat den kreftformen jeg har, har gode prognoser og at den ikke har like tøff behandling som flere andre kreftformer, sier Keskitalo.
– Så du rakk ikke å tenke på at dette kanskje var slutten på livet?
– Nei, jeg rakk ærlig talt ikke det. Jeg fikk med meg at dette sannsynligvis kommer til å gå bra, og det neste jeg tenkte på var om jeg kom til å miste håret, sier Aili Keskitalo og ler.
- Jeg forstår at mange tenker på døden når det blir snakk om kreft, sier Keskitalo.
Foto: Eilif Aslaksen / NRKHun forstår godt at mange automatisk tenker på døden når det blir snakk om kreft.
– Kreft er jo en av de store dødsårsakene i Norge. Heldigvis er det slik at kreftforskningen og kreftbehandlingen er kommet veldig langt. Jeg kan si at jeg på en måte har vært heldig som har en kreftform som har veldig gode prognoser for overlevelse, sier hun.
Kreft i skjoldkjertelen (ekstern lenke) og utgjør omtrent en prosent av alle krefttilfeller i Norge, med ca 190 nye tilfeller hvert år. Totalt fikk 26.000 personer i Norge påvist en eller annen kreftform i 2008.
(ekstern lenke) er en hormonkjertel bestående av to halvdeler beliggende på halsen på hver side av luftrøret.
– Det tøffeste jeg har opplevd som mor
I mars ble samepolitikeren opereret. Hun fikk strålebehandling i tillegg.
– Jeg er glad for at jeg slapp cellegift, sier hun.
Nå går den tidligere sametingspresidenten på medisiner. Hun er ikke kvitt sykdommen ennå. Likevel har livet begynt å normalisere seg, og i dag deltar hun som observatør på et møte i regi av Barentssekretariatet i Kirkenes.
I løpet av vinteren har det vært mange bølgedaler for trebarnsmoren.
– Det tøffeste du kan gjøre som mor, er å fortelle dine barn og familie om en sykdom som potensielt kan være dødelig. Det er en beskjed som verken er lett å få eller å gi. Jeg valgte å fortelle så raskt og så mye som mulig til barna. Jeg tror ikke det er riktig å forsøke å skåne eller skjule noe.
Overlevde hjerneslag
Like etter at Aili Keskitalo ble historiens første kvinnelige sametingspresident i 2005, fikk hun hjerneslag. Igjen opplever hun nok en alvorlig sykdom.
– Jeg har overlevd hjerneslag, og nå regner jeg med å overleve kreft. Derfor har jeg lært at det kan gå bra selv om diagnosen er alvorlig. Det er både et håp og optimisme i det samtidig.
Keskitalo sier hun har lært at man ikke kan ha kontroll over alle faktorer i livet sitt selv.
– Noe bestemmes av andre krefter, og det er du bare nødt til å håndtere så godt som mulig. Livet passer ikke alltid inn i kalenderen. Jeg er blitt flinkere til å glede meg over øyeblikkene. Det er ikke alltid nødvendig å haste videre til det neste som skal skje.
– Godt å fortelle
Hun vet ikke i dag om hun skal kjempe om sametingspresidentvervet i framtida. Keskitalo er mest opptatt av å fortsette med oppgavene hun har i dag.
Aili Keskitalo (t.v.) her sammen med Egil Olli og Laila Susanne Vars like etter valget i fjor.
Foto: Eilif Aslaksen / NRK– Det å jobbe med politikk; det gir meg så mye. Å føle et engasjement for samfunnet, oppleve og å være med på ting og treffe andre mennesker som er dyktige. For meg er dette så verdifullt at jeg føler at familien også nyter godt av det. Når jeg har det bra, så har jeg sikkert mer å bidra med i forhold til familien.
Aili Keskitalo synes det er godt å fortelle om sykdommen nå.
– Det er sikkert mange som ikke vet at jeg har vært syk, men bare registrert at jeg har vært lenge borte. Folk fortjener en forklaring på hvorfor. Det blir sikkert også greiere for folk å treffe meg igjen når dem vet at jeg selv kan snakke om sykdommen. Ingen trenger å være redd for å spørre meg hvordan jeg har det. Jeg tror både pårørende og andre også vil få det lettere da, sier hun til NRK.
