Som vanlig tilbrakte jeg jula heime under Reinåsen (i Skånland kommune) hos mamma og pappa. Opp igjennom min tid under Reinåsen og tiden etter at jeg flyttet til Tromsø for å studere, har det vokst fram en voldsom stolthet i meg. En stolthet for området mitt, for Stuornjárga, markebygdene og ikke minst Skånland og Evenes kommune.

Jeg har opplevd at befolkningen i Skånland og Evenes kommune har endret holdninger i forhold til det jeg er, en same. Márkomeannu har fortryllet og formidlet et nytt bilde av det å være same, og resultatet er aksept og et blomstrende kulturelt mangfold. I Harstad arrangerer kommunen Samefolkets dag, hele befolkningen nynner «Oro jaska beana», og flere og flere barn, unge og voksne har lyst til å lære seg samisk; lyst til å gå med kofte.

Annerledes

Jula denne gangen ble dog annerledes for meg, for første gang begynte realiteten av en jagerflyplass virkelig å synke inn i meg. Folk i bygda (bygda har ingen kommune eller fylkesgrense, det er bare tilfeldig at den befinner seg både i Evenes og Skånland, Nordland og Troms) hadde faktisk begynt å snakke om hva som kunne skje hvis vi fikk en jagerflyplass som nærmeste nabo.

Noen veldig sinte og fast bestemt på ikke å flytte uansett hva, andre litt mer resignerte og med klare planer allerede nå for hvor man eventuelt kunne kjøpe nytt hus. Andre igjen var oppgitt og sint på grunn av at saken var blitt en «samesak», sinte for at samer framsto som næringsfiendtlige, sinte fordi de var uenig med meg og ønsket jagerflyplassen velkommen.

Markebygd med muligheter

Det finnes en vital samisk kultur i markebygdene i Evenes og Skånland, og opp gjennom årene har det etablert seg flere og flere viktig samiske institusjoner akkurat i det berørte området. Jeg nevner i fleng: Várdobaiki samiske senter, Márkomanak samisk barnehage, Márkomeannu samiske festival, Stuornjárgga Sámeduodji – senter for samisk husflid, samiske museum og en grendeskole, Boltås skole, hvor brorparten av elevene har samisk som fag på ett eller annet nivå. Ser man bort i ifra disse, så finnes det enda flere aktiviteter og tiltak som drives på frivillig basis.

Alle disse samiske institusjonene bidrar til å holde på bosettingen i Evenes og Skånland, og ikke minst: de kan bidra med flere arbeidsplasser hvis man våger å se nye veier! Vi har akkurat fått fiber i bygda, hva kan stoppe oss nå? Vil vi ha en skole som gir arbeidsplasser, vil vi ha en festival som skaper aktivitet og arbeidsplasser i bygda, kommunen og regionen, eller vil vi ha en jagerflyplass?

Det handler med andre ord ikke om man er for eller imot arbeidsplasser, det handler om hvilke type arbeidsplasser vi vil ha! Det handler om at man våger å ha en annen visjon for bygda og kommunen sin.

Arbeidsplassargumentet som hele tiden blir dratt fram i jagerflyplassaken kan kanskje virke litt som å pisse i buksa for å bli varm. Det er lettkjøpte arbeidsplasser som kommer raskt til kommunen, men man unnlater å se på hvilke konsekvenser det kan skape lengre fram i tid. Er det slik man skal bygge opp verdier i regionen?

Samiske rettigheter

Å si at en lokaliseringssak handler om samiske rettigheter kan virke vel drøyt for noen, men i en eventuell lokalisering av jagerflyplass til Evenes er det ikke å komme bort fra.

Først og fremst: Markebygdene i Skånland og Evenes er samiske bygder. Akkurat disse bygdene har vært samiske bruksområder også før den første helårsbosettingen kom rundt 1700-tallet. Og ennå bor vi og lever her. Hvordan kan man da si at det ikke handler om samiske rettigheter når man ønsker å bygge en flyplass som vil kunne føre til at folk må flytte?

Hvor skal man bo? Hvor skal vi plukke moltebær, fiske, jakte, hogge ved og hente sennagress? I hagen i boligfeltet? Flytter vi, mister vi også rettighetene vi har ellers i området. Kan vi finne alt dette en annen plass?

Får æ komme heim?

Fraflytting og døde lokalsamfunn er en av de største utfordringene distriktskommunene i Norge møter i dag. Flere og flere bygder og distriktskommuner ender opp som fraflytta sommersteder. Ordførere og lokalpolitikere i hele Norge snakker om hvordan distriktene skal klare «å hente ungdommen hjem igjen». Hvordan skal man få ungdom til å flytte hjem igjen etter avsluttet utdannelse, bygge hus og stifte familie i hjemkommunen? Det snakkes om arbeidsplasser, kaffe latte og yoga på grendehuset.

I mitt tilfelle vil jeg bare ha muligheten til å komme hjem til ei levende bygd. Jeg vil ikke komme hjem til ei bygd der opp mot 100 hus er blitt innløst, og hvor det er begrensninger på hvor jeg kan bygge og hvordan jeg kan bygge. Ei bygd hvor det kan være helseskadelig å legge barna våre ut i vogna for å sove. Jeg vil ikke komme hjem til ei bygd som preges av fraflytting. Det er ikke den framtiden jeg vil ha for bygda mi.

Jeg gråter nesten når jeg skriver dette. Jeg vil at mine barn skal vokse opp i markebygdene og kjenne den samme stoltheten jeg føler. Stolthet for hvor man kommer fra, stolthet av det man er og det man har muligheten til å gjøre og klare på en liten plass.