Det samiske engasjementet omkring nordområdepolitikken er uttrykk for en vilje til å flytte perspektivet hjem. Nordområdene er her hvor vi lever og bor, ikke en utpost vi skimter i det fjerne. Dette har vært nødvendig som en motvekt til bildet av nordområdene som et uuttømmelig skattkammer av ressurser, som kan utnyttes uten hensyn til miljø eller samfunn.
Regjeringens nordområdestrategi (2006) ble godt mottatt i Sametinget. En årsak var Sametingets rolle og gjennomslag i forhold til utviklingsprosessen. Dette sto i kontrast til prosessen omkring et annet høyprofil- dokument fra samme regjering, Forvaltningsplanen for Barentshavet.
Dokumentene skilte seg fra hverandre på flere måter. Nordområdestrategien tok høyde for mennesker og samfunn – mens forvaltningsplanen, til tross for at den skulle være helhetlig, ikke gjorde det.
Nå spør vi oss: har regjeringens nordområdesatsing gjort en samepolitisk forskjell? Har det bidratt til urfolksperspektiv i energi-, ressurs- og kunnskapspolitikk? Bedret samordningen av samepolitikken? Styrket grenseoverskridende urfolkssamarbeid?
Tveegget sverd
Regjeringsperioden har falt sammen med Norges formannskap i Arktisk råd. Gjør dette en forskjell i nordområdepolitikken?
I november arrangerte Arktisk råds embetsmenn møte i Kautokeino. Valget av åsted for dette viktige internasjonale møtet bidro vesentlig til å bringe nordområdepolitikken hjem. Å la de mektige statene som sies å både ville beskytte og utnytte Arktis møte et lite lokalsamfunn, understreker behovet for en urfolksdimensjon i det arktiske samarbeidet.
For urfolkene i nord er fokuset på nordområdene et tveegget sverd – det utgjør både muligheter og trusler. Vår framtid er avhengig av at vi har verktøyene vi trenger for å møte utfordringene og mulighetene. Det krever menneskelige og faglige ressurser og sterke institusjoner.
Urfolk i FN
Regjeringen bidro til styrking av grenseoverskridende urfolkssamarbeid gjennom finansiering av to større konferanser. Man må likevel spørre om ikke dette har mer preg av punktsatsninger enn varig bygging av urfolksorganisasjoners kapasitet?
NGO gir i dag urfolk en stemme i stater der det foreløpig ikke finnes demokratiske mekanismer som sikrer at de blir hørt. Samiske organisasjoner, som Samerådet, arbeider for urfolks rettigheter i FN-systemet, og deltar i det arktiske samarbeidet. Finansieringen av samiske – og urfolksorganisasjoner gir dessverre verken forutsigbarhet eller utviklingsmuligheter.
Det grenseoverskridende samarbeidet er spesielt sårbart, fordi ingen stater vil ta et spesielt ansvar. Det samiske parlamentariske samarbeidet preges av de nordiske Sametingenes og russiske sameorganisasjonenes ulike vilkår til deltakelse.
Ressurslover glemt
Energi- og ressurspolitikk er også nordområdepolitikk, men her har det ikke skjedd nevneverdig utvikling av urfolksdimensjonen. Norge er ikke noe foregangsland for inkludering av urfolk i beslutningsprosesser, eller for å sikre urfolk deler av utbyttet av ressursene i områdene der de bor.
Man kan håpe at Kystfiskeutvalgets forslag vil innebære en anerkjenning av samiske fiskerirettigheter, men lite tyder på at regjeringen har det travelt med å behandle saken.
Prosessen rundt Mineralloven tyder dessverre på at regjeringen lar partistrategiske hensyn stå i veien for næringsutvikling og urfolkspolitikk i nord. Ressurslover har en utenrikspolitisk side som synes å være glemt.
Anerkjennelse av urfolks rettigheter vil kunne styrke Norges argumentasjon for suverenitet i Arktis. Dette gjelder både marine ressurser og ikke-fornybare ressurser. Det er også viktig at Norge, med høy fane i menneskerettighetsutviklingen, kan være foregangsland når det gjelder urfolks rettigheter.
Folk og urfolk
Den store utfordringen for oss samer er fortsatt å bli godtatt som et folk, ikke en interessegruppe eller en organisasjon. Statusen som folk – og urfolk - innebærer rettigheter og plikter, men først og fremst muligheten til selv å ta ansvar for vårt hjem og framtid.
I nord står vi overfor mange felles utfordringer, en av dem er å skape levedyktige og attraktive samfunn som våre etterkommere vil bo i. En aktiv og inkluderende nordområdepolitikk kan gi oss den drahjelpen vi trenger.
Urfolksdimensjonen i regjeringens nordområdesatsing framstår fortsatt som fragmentarisk, og er på rettighetssiden heller uferdig, men det finnes lyspunkt det er verdt å bygge videre på. Det kan kanskje gjøre en forskjell?