Mitt håp er at forslaget fra Kystfiskeutvalget kan føre til en ny oppgløddhet blant fiskere, flere fiskere, mer sysselsetting langs kysten og sikker tilgang til fiskeressursene på kysten.
Kystfiskeutvalget legger også til grunn at fjord- og kystfiske er en viktig næring i sjøsamiske områder også i deler av Troms og Nordland. Utvalget mener derfor at de løsninger som foreslås for Finnmark vil kunne være aktuelle også sør for Finnmark. Jeg er enig i at man bør se på hele den sjøsamiske kystlinje i Finnmark, Troms og Nordland under ett. Fiskere i Troms og Nordland må få de samme mulighetene i en lov om retten til fiske sør for Finnmark. Dette er noe som et enstemmig sameting er enig i.
Det er imidlertid et lite skår i gleden; bare noen dager etter at Sametinget fattet sitt vedtak, sa et flertall på årsmøtet i Finnmark Fiskarlag nei til Kystfiskeutvalgets forslag. Dette skuffer meg, og jeg undrer meg over hva som ligger bak et nei. Sier de nei til at kystbefolkningen i Finnmark har historiske rettigheter til fiskeressursene i Finnmark?
Jeg vil hevde at Fiskarlaget er i utakt med det som hele kysten har kommunisert i flere år, nemlig at kystbefolkningen må sikres tilgang til ressursene rett utenfor stuedøra.