Sametingets visepresident Johan Mikkel Sara har latt Statoil betale en reise til Canada. Reisen skjedde i fjor, men er først nå blitt kjent etter at NRK Sameradioens reportere har gravd i saken. Selv kan ikke Sara se at han har gjort noe galt. Han argumenterer med at Sametinget ikke har råd til å betale for slike reiser, og følgelig må kunne ta imot støtte.
Vi skal på ingen måte antyde at Canada-reisen var en form for smøretur. Men visepresidenten må tåle at det stilles spørsmålstegn ved hans skjønn. Det er klart mange stusser når en av samefolkets fremste tillitsvalgte lar seg sponse av et oljeselskap. Enkelte vil oppfatte det som uakseptabelt at en sentral representant for urbefolkningen mottar slike ytelser fra oljeindustrien.
Johan Mikkel Sara mener at Sametinget ikke mister sin politiske troverdighet selv om han har vært i Canada på Statoils regning. Det må han gjerne mene, men det er faktisk ikke han som avgjør dette. En politiker har troverdighet til han plutselig ikke har det lenger, og velgerne har full frihet til å skifte mening over natten. Når Sara nå har sådd tvil rundt egen integritet og vurderingsevne, må han godta at han kan bli tvunget til å stå til rette for dette.
Det blir direkte latterlig når den erfarne politikeren viser til at Statoil er et statlig firma, og følgelig mindre ufarlig å ta imot penger fra enn for eksempel private foretak. Han glemmer at selskapet er en uhyre profesjonell aktør med store interesser og offensive planer i nordområdene. Og det er vel blåøyd å tro at selskapet inviterer til dyre reiser bare for å være gavmild?
Vi forstår at et oljeselskap ser nytten av å ha et godt forhold til politikere og andre beslutningstakere i Finnmark når viktige spørsmål rundt petroleumsvirksomheten skal avgjøres. Det er dessuten legitimt å invitere på en reise. Men våre politikere bør være kloke og rakrygget nok til å takke nei til slike tilbud. Det sier seg nesten selv.
Sametingspresident Aili Keskitalo har uttalt seg til NRK på en måte som gir inntrykk av at hun har et noe ureflektert syn på Saras gratisreise. Det er i så fall urovekkende. Presidenten bør gjøre det klinkende klart for samtlige sametingsrepresentanter at hun forventer at de har dømmekraft nok til å unngå sponsing av sin politiske virksomhet. Det må være bedre å holde seg hjemme enn å havne i samme etiske gråsone som Sara så naivt har labbet ut i.