Undertegna var blant dem som ikke skreiv under, sjøl om jeg også var mot at vidda privatiseres. Årsaka var at jeg mente hovedsaka med loven var tilbakeføring av utmarka fra Statskog til befolkninga i fylket, og at samenes rett til land og vann i samiske områder ikke skulle kunne nedstemmes i ei folkeavstemning. Jeg oppfatta heller ikke Finnmarkskommisjonen slik at denne skulle dele ut fylket til private, men vurdere krav om bruksretter, for eksempel at bygdelag kunne få forpakte visse fiskevann, elver og moltemyrer, slik det allerede til en viss grad er praktisert forskjellige steder i fylket.
Kollektive retter
Fra samepolitisk hold var det den gang forskjellige reaksjoner på denne kritikken. Blant andre sa tidligere sametingspresident Ole Henrik Magga at det ikke dreier seg om privatisering, men om kollektive retter, og at kritikerne hadde misforstått. Jeg var blant dem som stolte på dette. Daværende sametingspresident Sven Roald Nystø sa derimot noe slikt som at det var naturlig med privat eiendomsrett også i Finnmark som i resten av landet. Så vidt jeg har kunnet registrere, har det ikke kommet noe tolking av dette fra Sametinget eller fra «regjeringspartiet» Norske Samers Riksforbund (NSR).
Etter at Finnmarksloven trådte i kraft, har det dessverre skjedd en del ting som gjør at også vi som var for loven nå må slå alarm og spørre hvor dette bærer hen. På den ene sida har Finnmarkseiendommens styre starta med å skaffe seg sjøl store honorarer og fortsatt med å finansiere disse med økte eller nye avgifter på befolkninga sin bruk av naturen i Finnmark. Som om ikke det var nok, ville de åpne for å slippe hele EU inn for å fiske med garn, slik at Finnmarkseiendommen kunne få større inntekter, og styret ennå større honorar.
På den andre sida har det nå, allerede før Finnmarkskommisjonen er oppretta, kommet inn krav om privat eiendomsrett til store deler av Finnmarksvidda. Når det fra kritikerne er framstilt slik at enhver kan forsøke å skaffe seg eiendomsrett og at det bare er om å gjøre å komme først til mølla, er det vel ikke uventa at noen ville prøve seg. Men det som gjør disse krava spesielt alvorlige er at det bak flere av dem står tidligere framtredende ledere i samiske organisasjoner, blant andre NSR. NSR er den største samiske organisasjonen, har stor makt i Sametinget og har vært den fremste forkjemperen for retten til land og vann.
Jakt- og fiskeretter
I ei av de sakene som den siste tida har vært slått opp i mediene går det klart fram at kravet om eiendomsrett ikke først og fremst er for å sikre lokalbefolkninga sin tradisjonelle høsting av utmarka, men at man vil tjene penger på å selge jakt- og fiskeretter til turistene og frakte dem med motoriserte framkomstmidler. De som vil tjene på ei slik utvikling er ikke flertallet av lokalbefolkninga, men noen turister og turistbedrifter og ikke minst advokater.
Sjøl har jeg i 20-30 år støtta kampen for samiske rettigheter og offentlig forsvart Samerettsutvalgets innstilling, Finnmarksloven og ILO-konvensjonen om urfolk. Jeg mener fortsatt dette har vært rett, men jeg begynner sterkere og sterkere å mistenke at i denne kampen har noen seilt under falskt flagg, at de først og fremst har tenkt på å kare til seg sjøl mest mulig.
Både de som tidligere har kritisert Finnmarksloven og vi som har støtta den må nå kunne gjøre krav på et svar fra NSR: Er dere for eller imot ei utvikling i retning av privatisering og oppdeling av utmarka i Finnmark? Var det dette dere ønska da dere stilte krav om samisk rett til land og vann?