Regjeringens nordområdepolitikk stiller Norge overfor anselige sosialøkonomiske, miljøteknologiske og politiske utfordringer. Hvordan definerer Norge seg inn i en bærekraftig nordområdepolitikk, hvilken rolle ser landet foran seg som deltaker i nordområdeutviklingen og hvordan kan Norge stimulere et handlingsforløp som gagner alle involverte?

På skolen studerte vi verden ved hjelp av kart basert på såkalt Mercator-projeksjon (Fig. 1a). Kartene er ikke korrekte på høye breddegrader. De fikk oss til å forstå at nordområdene var perifere, gigantiske regioner, at Stillehavet og Atlanterhavet var atskilte og at verden lengst nord ble til en lang strek. Ser man særskilt på nordområdene (Fig. 1b) forstår man at nordområdene er forbausende små og en sentral region på den nordlige halvkule. Polhavet er den direkte forbindelse mellom Stillehavet og Atlanterhavet. Polhavet og nordområdene er «navet» i den nordlige halvkulens hjul (fig. 1b.).

Fig. 2 illustrerer hvordan våre forestillinger om nordområdene særpreges av den sektor vi lever i. Sektortenkning yter ikke nordområdene som helhet rettferdighet. Tvert imot, den forhindrer adekvat tenkning og handling. Vår forståelse av nordområdene må være sirkulær, ikke sektorfokusert. Nordområdemeldingen og planer for Barents 2020 er ikke basert på det tilbørlige perspektiv som disse burde være tuftet på, nemlig et sirkulært overblikk med Nordpolen i sentrum (Fig. 1b). Bærekraften i vårt syn på nordområdene er altså avhengig av hvilket kart og, i overført betydning, hvilket perspektiv vi velger!

Fyllestgjørende?

En bekjent, vokst opp i Nord-Norge, beskrev for meg barndommens verdensbilde. Alle verdens land befant seg langs en nord-sør akse. Norge var nordligst og desto lenger sør man kom, desto staseligere ble landene. Det ryktes at det flotteste land i verden var Australia! Til tross for skolens geografiundervisning hjemsøker elementer til dette synet dagliglivet i Norge. Som utlending forbauser det meg støtt at nordmenn flest kjenner Norge bare sørover fra der de bor.

Norge er ikke alene om denne holdningen. Alle land som strekker seg mot nord har et nord-sør perspektiv. Man går fra det forutsigbare, kjente og «kultiverte» til det uforutsigbare og «ville», det være seg i Sverige, Storbritannia, Canada, Russland eller Alaska. Når det er tale om nordområdene, reverserer de arktiske nasjoner deres nord-sør tenkning, det vil si de forholder seg til deres nasjonale sektor til nordområdene. Nordområdene i Norge betyr derfor Finnmark, Barentshavet og Spitsbergen.

I den senere tid og særlig under dagens regjering, tales det ofte om forholdet til Russland, men lite om våre naboland Finland og Sverige. Det er så å si aldri snakk om vår vestlige nabo, Grønland. Søker man Norges forskningsråd (NFR) om forskningsmidler fra dertil dedikerte programmer, viser det seg at midlene er knyttet til geografiske termer som heftes til Norges suverenitet og økonomiske interesser i nord. Det er vanskelig å få midler til polarforskning i regioner som ikke tilhører Norges interessesfære.

Panarktisk perspektiv

Hovedårsaken til de arktiske nasjoners sektortenkning og manglende øst-vest-perspektiv er trolig å finne i den kalde krigen, der Sovjetunionen blokkerte tilgangen til nesten halvparten av Arktis. Dette forhindret internasjonalt samarbeid. Dette har ført til at Polhavet er det minst kjente havområdet, og dets sentrale deler nesten som en «black box».

Mer enn 15 år etter Sovjetunionens oppløsning er samarbeidssituasjonen i Arktis i forandring. Første tegn til internasjonalt samarbeid i Polhavet er Det internasjonale polaråret som startet 1. mars 2007. Den kalde krigen er over og de arktiske nasjoner burde ta inn over seg at dagens sektortilnærming er ubetenksom, dersom målet er en bærende nordområdepolitikk. Hoveddimensjonen for en bærekraftig nordområdepolitikk må ha et panarktisk perspektiv.

Norges aktive holdning til Russland er et skjellsettende første steg i panarktisk retning, men konkrete initiativer til de andre arktiske land synes uomgjengelig dersom Norge vil føre en nordområdepolitikk som hever seg over smalsporet sektortenking. Gjennom presidentskapet i Arktisk Råd vil Norge kunne spille en viktig rolle for panarktisk integrering.

Arctic Frontiers

Universitetet i Tromsø og forskningsnettverket ARCTOS satser intenst på at Nord-Norge bidrar vesentlig til panarktisk integrering. Disse to organisasjoner har skapt et årlig forum for nordområdepolitikk og miljøspørsmål, konferanseserien Arctic Frontiers. Med internasjonale aktører i politikk, økonomi og forskning, kan norske aktører teste hvorvidt regjeringens nordområdeperspektiv er realiserbart, og om det bærer i seg kimen til en bærekraftig utvikling for hele den panarktiske region.

Norge heter veien mot nord på flere språk (Norvége, Norway eller Norwegen). Da burde Norge, på en fair og ryddig måte, også være nordvegen mot en skinnende framtid i nord og sørge for at denne veien fører til fred, rettferdighet, forsvarlig ressursforvaltning og panarktisk integrasjon. Eller som sametingets president Aili Keskitalo uttrykte det: La oss komme bort fra den engelske termen frontiers (et begrep folk benytter når ressurser i et grenseland skal utnyttes) og tenke at nordområdet først og fremst er homeland for de menneskene som bor der.