I dag, den 24.oktober, er det FN-dagen. Over hele verden er denne dagen blitt en markeringsdag for internasjonalt fellesskap. Globaliseringen gjør verden mindre. I dag er økonomiske faktorer som produksjon og marked grenseoverskridende. Problemer som klimaendringer og kriminalitet er også grenseoverskridende. For å håndtere dette må rettssamfunnet og det politiske samarbeidet også være grenseoverskridende. Derfor er overnasjonale organer som FN enda viktigere i dag enn ved stiftelsen i 1945.

FNs arbeidsgruppe for verdens urfolk begynte arbeidet med urfolkserklæringen i 1984. Erklæringen ble vedtatt 29. juni av FNs råd for menneskerettigheter og er blitt sendt til FNs generalforsamling for endelig godkjenning. Det er ventet at erklæringen blir godkjent denne høsten.

Et gjennombrudd

FNs urfolkserklæring er for verdens urfolk sammenlignbart med gjennombruddet for prosessen omkring menneskerettighetene. Lederen for FNs urfolksforum, Victoria Tauli-Corpuz, har sagt at denne erklæringen vil bli det sentrale rammeverket som bør anvendes for å fremme harmoniske relasjoner og gjensidig respekt mellom urfolk og stater.

Urfolkserklæringen vil føre til at de 370 millioner urfolk over hele verden får et bedre vern blant annet i forhold til å anerkjenne urfolks rett til selvbestemmelse og deres rettigheter til språk og nasjonalitet. Også rettigheter til å leve i frihet, fred og i sikkerhet som egne folk omfattes av konvensjonen, og det er derfor svært viktig at erklæringen vedtas. Alvorlige overgrep i form av folkemord, vold og deportering av urfolksbarn er andre tema som erklæringen berører.

FNs menneskerettskonvensjon av 1966 åpner med at: Alle folk har selvbestemmelsesrett. Det har tidligere vært antatt at denne retten ikke omfattet samefolket. Utviklingen i folkeretten gir nye perspektiver på retten til selvbestemmelse. De nordiske statenes posisjoner under arbeidet med FNs urfolkserklæring er en anerkjennelse av selvbestemmelse for urfolk, men med territoriell integritet for staten, dvs. uten rett til løsrivelse.

Norge har vist vei

Det er mange som har spilt en viktig rolle i arbeidet med erklæringen, og det er all grunn til å fremheve den diplomatiske innsatsen som ligger bak. Norske myndigheter har vært sentrale i prosessen, og har på mange måter vist vei i arbeidet. At Norge er involvert i slike sentrale prosesser i FN ivaretar den ånden som blant annet nordmannen Trygve Lie – den første generalsekretæren i FN – representerte.

Urfolksorganisasjonene med konsultativ status, for eksempel Samerådet, som har vært involvert i og drevet fram prosessene fortjener også stor ros for innsatsen. Fra ulikt hold har Samerådet og samarbeidende urfolksorganisasjoner opplevd kritikk for viljen til å gå i dialog med statene som har deltatt i forhandlingene om erklæringen. Vi tror at denne dialogen har vært nødvendig og avgjørende for at arbeidet med urfolkserklæringen er kommet dit det er i dag. Det vil være viktig at Norge, og de andre nordiske statene, er ansvarsbevisste i forhold til sluttføringen av denne prosessen og trofaste mot sine utgangspunkt.

Solidaritet mellom urfolk

Sametinget i Norge er et folkevalgt organ som fortsatt er under utvikling. Mye har skjedd de 17 årene Sametinget har eksistert. Det er vår mening at Sametinget skal være mer enn et rådgivende organ med begrenset bevilgningsmyndighet, og arbeidet på det nordiske og internasjonale planet er derfor sentralt, blant annet i et solidaritetsperspektiv.

Samene har et særlig ansvar for å agere i solidaritet med andre urfolk i verden, og for samene er det både viktig og lærerikt å se urfolksutfordringer i en større sammenheng. Vi tror at løsninger opparbeidet i fellesskap i våre områder, som for eksempel ordningen med systematiske konsultasjoner og Finnmarksloven, vil være av stor interesse for andre myndigheter og folk. Slik er samepolitikken også et bidrag til en langt større sammenheng, og ved å dele våre erfaringer vil mange dårligere løsninger kunne unngås.

Et eksempel for andre

Det er vårt håp at også den nordiske samekonvensjonen kan bli et godt eksempel for andre deler av verden. Et utkast til konvensjon mellom Finland, Norge og Sverige, som utvikler et rettsgrunnlag for samene som et eget folk, har vært på høring denne våren. På et fellesmøte mellom sameministrene og sametingspresidentene i de tre land den 18.10.06, ble de videre planene for behandling av konvensjonsteksten avtalt.

Sametingene har godkjent konvensjonsteksten slik den foreligger, nå er det opp til statene å avklare sine posisjoner. Hvis arbeidet også får statenes tilslutning, kan det bli et grunnlag for en indre selvbestemmelse med et rettsfellesskap for samefolket. En slik rettsdannelse – for ett folk i tre stater – mener vi vil ha internasjonal interesse, særlig for urfolk, men også for andre folk bosatt i flere land.

Grunnleggende rettigheter

Et folks rett til kulturutøvelse er en av de grunnleggende menneskerettigheter. For urfolkene er samvirket mellom den folkerettslige utviklingen og den nasjonale lovgivningen av avgjørende betydning for å sikre denne retten. FN har, i tillegg til andre roller, en viktig rolle gjennom å skape rammen for utarbeidelse av internasjonale standarder for urfolksrett.

Derfor er dette er en dag for ettertanke, en dag for å se fremover, ikke minst for verdens urfolk.