Når Norge er en av Europas mest sentralstyrte stater – rammer det ikke bare lokaldemokratiet i våre kommuner og fylker. Sterk statlig maktkonsentrasjon begrenser også mulighetene for å desentralisere makt til Sametinget. Tiden er moden for at Sametinget får mer makt overført fra statlige organ – og at vi mener noe om endringene i fylkesstrukturen.
Debatten må komme nå – fordi den store forvaltningsreformen allerede er igangsatt og skal gjennomføres i løpet av tre år. Den vil definitivt berøre det samiske samfunn, selv om det først og fremst handler om den framtidige organiseringen av fylkeskommunene.
For det kan ikke være noen som helst tvil om at diagnosen for dagens fylkeskommuner er alt annet enn oppløftende. Den er utarmet for oppgaver og mangler legitimitet blant folk. Derfor er en reform helt nødvendig. Regjeringen vil gi fylkeskommunene større oppgaver, de vil slå flere fylkeskommuner sammen til større og sterkere regioner. Slike regioner betyr, slik jeg ser det, mer demokrati - idet beslutninger tas nærmere innbyggerne. Regionalisering kan også styrke verdiskapningen, fordi mer av verktøykassa skal nyttes i de ulike landsdeler.
Variabel entusiasme
Men for å lykkes med det, må staten være villig til å gi fra seg makt. Det blir spennende å se hvor langt regjeringen er villig til å gå når vi kommer til maktoverføring til nye regioner. Fra regjeringen fornemmer vi en slags treghet i reformarbeidet og høyst variabel entusiasme. Men uten endringer i oppgavefordelingen og fylkesstrukturen vil fylkeskommunen langsomt avgå ved døden.
Hva slags konsekvenser vil et styrket regionalt nivå få for det samiske samfunn? Det er mer usikkert. Erfaringene har vist at staten ofte har vært en garantist for at samiske interesser har blitt ivaretatt på lokalt og regionalt nivå. For i nord har mange fremdeles et komplisert forhold til samer og til landsdelens samiske historie. Vil et sterkt regionalt nivå kunne spille på lag med samiske interesser i framtida?
Jeg tror det, for hva er alternativet? Det er en tonivåmodell, med en stor og sterk stat og mye større kommuner. Erna Solberg, som er en sterk tilhenger av tonivåmodellen, har uttalt at hun umiddelbart kommer til å stoppe hele forvaltningsreformen, dersom hun kommer til makta i neste periode. Hva Siv Jensen kommer til å gjøre kan vi vel bare forestille oss.
Rollefordeling
Derfor stiller jeg meg 100 prosent bak tanken om å styrke det regionale nivå. Hvilken rolle skal Sametinget ha mellom en sterk stat og et sterkt regionalt nivå? To viktige ting:
* Sametinget må få overført flere forvaltningsoppgaver som naturlig hører inn under et samisk folkevalgt nivå. For også Sametinget trenger å styrke sin legitimitet, utvikle kompetanse og bidra til ytterligere verdiskapning.
* Sametinget må sikre innflytelse gjennom reelle, forpliktende trepartsforhandlinger mellom Sameting, det regionale nivå og det statlige nivået.
Dette understreket også Troms fylkeskommune og regionaliseringsutvalget i et eget kapittel som omhandler urfolksdimensjonen i et framtidig regionalt nivå. Siden undertegnede deltok i nevnte regionaliseringsutvalg, er det allerede kjent hva jeg mener om geografi. Mitt utgangspunkt er hva jeg mener er det beste for det samiske folket, men også for landsdelen og for demokratiet.
Jeg tror på et sterkere Nord-Norge fordi et sterkt Nord-Norge er en forutsetning for et sterkt Sàpmi. Uten en regional bevissthet risikerer vi en negativ utvikling for det samiske. For vi er jo regionalt orienterte på kryss og på tvers av fylkes- og landegrenser, folkegrupper og i spennet mellom tradisjon og modernitet.
Samle bosetting
Jeg tror på å samle de samiske bosettingsområdene, slik at ikke unødige forvaltningsgrenser skaper hindringer for utvikling og kontakt mellom folk. I Skånland går kommune- og fylkesgrensa mellom Troms og Nordland midt gjennom ei bygd, fordi elva renner der. Disse forvaltningsgrensene skaper mange hindringer for folk, blant annet skolevalg og fritidsaktiviteter for unge. Også reindriftssamene møter byråkratiske vanskeligheter fordi kunstige forvaltningsgrenser er tegnet midt i deres tradisjonelle flytteveier mellom for eksempel Finnmark og Troms.
En annen vesentlig svakhet med Nord-Norge, sett med samiske øyne, er fraværet av en helhetlig samepolitikk fra det regionale nivå. De tre fylkeskommunene vektlegger det samiske ulikt. Et samlet Nord-Norge vil gi en langt større mulighet til å utforme en offensiv og samevennlig regional politikk i hele landsdelen – til fordel for samer fra Hattfjelldal i sør til Neiden i nord, men også for landsdelen som helhet. En slik politikkutvikling vil skje i et samspill mellom det nye nordnorske regionale nivå og Sametinget. Nord-Norge kan lære av Sametinget – og Sametinget får en sterk partner til å løfte de store spørsmål i møtet med nasjonalstaten og det internasjonale samfunn.
Og sist, men ikke minst, er det også en stor mulighet for at denne regionen kan bli en urfolksregion.
Betydelige oppgaver som i dag ligger på statlig nivå – herunder utdanning, kultur, næringsutvikling, samferdsel, miljø og helse – kan overføres til regionene og til Sametinget. Skal vi klare de, må vi ville det – kreve det – og vise oss oppgavene verdig. Et Sameting eller et regionalt nivå som påtar seg forvaltningen av oppgaver som naturlig tilhører disse organene – har en lys framtid.